Stor ståhei i bakgården

Da skuespillergjengen fra Feil Teater for flere år siden gikk ut av Nord Universitet, tidligere kjent som Høyskolen i Nord-Trøndelag, hadde de neppe sett for seg at de en dag skulle turnere rundt i folks bakgårder under en pandemi.

I løpet av de siste ukene har skuespillerne jobbet både uten penger og øvingslokaler og med minst én meters avstand. Etter en knapp måned med arbeid er produktet endelig klart: Nå skal kompaniet fra Feil Teater kapre Oslos bygårder og bakgårder med oppsetningen «Det historiske slaget om bakgården». Og det er helt gratis.

Universitas' journalist har testet digital dating: Kjærlighet ved første klikk

Nytt uttrykk

Det er dagen før premieren når Universitas møter skuespillerne i en bakgård på Kampen. I den lille bakgården skal de for første gang spille det ferdige stykket sitt, med publikum sittende på balkonger eller tittende frem gjennom vinduer. Det hele startet da regissør og produsent Vilde Johannessen (26), i likhet med de aller fleste av oss, opplevde at hverdagen og levebrødet plutselig ble satt på vent.

Etter å ha lest Frode Gjerløws oppfordring om å prøve å lage levende kunst satte Johannessen seg ned med samboer og skuespiller Patrik Stenseth (29). Sammen prøvde de å finne den beste måten å skape levende og korona-vennlig kunst for teaterkompaniet sitt på.

– Vi ville være med på det her, vi også. Jeg tenkte bare: «Faen ass, det må vi bare få til, jeg vil jo gjøre dette. Det er det jeg vil», forteller 26-åringen. Hun og Stenseth hadde to ulike ideer: drive-in-teater og bakgårdsteater. De avgjorde det hele i en runde stein-saks-papir.

Det er bare fire uker siden.

Mye tid gir muligheter

Det var ikke vanskelig å finne noen som ville være med på prosjektet. Selv om flere av skuespillerne fra kompaniet var heldige og fikk utbetalt lønn for oppdrag de egentlig skulle hatt gjennom Den kulturelle skolesekken, så likevel fremtiden både utrygg og usikker ut for bransjen. Men tid, det hadde alle sammen.

For produsent og konseptutvikler Julia Küster (26) var det et enkelt valg.

– Det går jo ikke an for oss som skal spille en forestilling, å ha hjemmekontor. Etter to uker i frys tenkte jeg at noe må jo skje. Vi må finne på et eller annet, forteller hun.

Sammen med Johannesen har hun de siste ukene utviklet manus, organisert, skrevet søknader og prøvd å finne kostymer, mens andre fra teaterkompaniet har produsert musikk, lest manus og malt scenografi.

– Det er utrolig mange som står bak for at dette skal bli noe, medgir Küster.

Snudd på hodet

Å sette opp teater med et delvis stengt samfunn og sterke smitterestriksjoner har ikke bare vært lett. Øvingene har de måtte gjøre i ulike parker Oslo rundt – med varierende hell. Uforutsigbarheten og de mange ulike øvingsstedene har i det minste vært med på å forberede dem på å kunne opptre på nye steder hver dag. De vet aldri hva som venter dem når de inntar en ny bakgård.

– Kunsten ligger i å kunne se på det som befriende. Man kan også bli veldig stresset av det og tenke at man ikke har kontroll. Alt kan skje, forteller Küster.

Også Johannessen understreker at det ikke er optimale forhold for en skuespiller, og at denne arbeidshverdagen er nokså fjern fra den de kjenner til.

– Det krever at man må være vanvittig tilpasningsdyktig. Det er ikke som et vanlig teater hvor kostymene er renset hver dag og du har trygge rammer rundt deg. Vi blir jaget vekk fra parkene vi er i, og er på fire øvingssteder hver dag.

Les også om studenter som har digitale konserter: Å gå mot streamen

Kostymedugnad

På tross av mange utfordringer mener skuespillerne de likevel også har vært heldige oppi det hele.

– Folk har vært veldig positive til ideen og har kanskje gitt mer enn de vanligvis ville ha gjort, forteller Küster, som selv også spiller i forestillingen. Kompaniet har fått låne kostymer fra både Nationaltheatret og Riksteateret.

– Det koster jo egentlig penger å låne kostyme, men nå har det virket som at de har vært mer opptatt av å støtte, forteller regissør Johannesen.

Kjærlighet før penger

De siste ukene har regissøren jobbet på spreng med å skrive søknader for å få økonomisk støtte til det aller nødvendigste for at teateret skal kunne rulle og gå en liten stund.

– Foreløpig er vi bare støttet av en liten rørleggerbedrift fra Sarpsborg, forteller skuespiller Stenseth og ler. Han er selv fra Sarpsborg og har blitt omtalt i lokalavisen.

Den muntre gjengen virker ikke særlig bekymret for økonomien.

– Enn så lenge spiller vi for hatten. Vi har et Vipps-skilt som vi prøver å ufarliggjøre. Det er helt frivillig, sier skuespiller Jonas Sandvik (26) og fortsetter:

– Folk trenger et avbrekk, se mennesker, gjøre ting og le sammen. It’s all love, sier han og får støtte av regissør Johannesen:

– Det er kanskje bare noen ganger i livet at noen prosjekter er viktigere enn pengene. Det føles som noe som er riktig og gøy for oss å gjøre. Men så håper vi at Kulturrådet og Oslo kommune ser verdien av det og støtter oss.

Ensom (korona)konge

Til å begynne med var skuespillerne usikre på om de skulle gå inn i korona-tematikken i løpet av forestillingen. De bestemte seg til slutt for å la hovedvekten ligge i en god, underholdende historie.

– Manuset har blitt litt til underveis, og det er kanskje ikke helt ferdig før i morgen, forteller skuespiller Amanda Hedwig Strand (27). Selv om forestillingen ikke sirkler rundt koronaviruset, mener Amanda budskapet i forestillingen fanger opp noe som er aktuelt i dag:

– I historien møter vi en konge som egentlig bare er veldig ensom og trenger en venn. Det å være mye alene har gjort ham litt gal i hodet. Det er et viktig tema, sier hun.

Trans-tematikk

Det er også andre dagsaktuelle temaer som dukker opp i forestillingen. Noen dager før vi møter kompaniet, holdt skuespillerne en generalprøve i en bakgård for en haug med barn og voksne. De åpnet forestillingen med å ønske velkommen til både damer, herrer og transpersoner.

– Etter øvelsen var det en mor som kom til oss og fortalte at nabogutten går gjennom et kjønnsskifte akkurat nå. De hadde alle blitt rørt når vi sa at alle var velkomne, forteller Küster.

Stenseth, som spiller kongen i forestillingen, forteller at han har et kostyme som er inspirert av drag-miljøet. Skuespilleren beskriver øyeblikket de fikk tilbakemeldingen fra moren i publikum, som ekstra spesielt:

– Kongen sliter også med at han er usikker på hvilket kjønn han er. Han er mann, men føler seg som en dame. Det var veldig rart og fint at vi traff sånn som det.

På lag med publikum

Regissør Johannessen mener stykket passer for alle, selv om det er særlig tilrettelagt for barn. I stykket møter vi en konge som heter Durian den grimme. Han skal okkupere alle bakgårdene i Oslo, lure beboerne til å godkjenne ham som konge og bygge et palass til seg selv. Så snart han er hyllet til konge, skal han rive alle bygårdene for å gjøre plass til palasset sitt. Så dukker det opp en helt, Frigg, som beskytter alle bakgårdene. Det blir en duell mellom Frigg og kongen, og Frigg får hele bygården på laget sitt.

– Forestillingen er interaktiv. I duellen har vi prøvd å finne leker som gjøre det mulig å få med publikum. Vi har mimeleker som barna får være med på å gjette på, om å gjøre å skrike høyest og danseduell hvor publikum får bestemme hvem som danser best, forteller Johannessen.

Stenseth forteller at det gikk over all forventning på generalprøven:

– Det er nok mye innestengt lyd hos barn som har vært inne i en stue i flere uker. Når noen voksne ber dem skrike, så skriker de.

«Love Island»-vinner Johannes Klemp vil bli Norges fremste advokat: All is fair in love and law

Usikker fremtid

De neste ukene har teaterkompaniet kalenderen full. De jobber stort sett seks dager på rad, og i helgene skal de spille to forestillinger om dagen.

– Vi vet ikke hvor lenge vi skal få holde på, men på et eller annet tidspunkt må vi jo levere tilbake kostymene våre, forteller Johannesen. Medprodusent Küster håper at prosjektet deres kanskje kan skli over i noe mer permanent.

– Vi håper kanskje dette kan utvikle seg også etter korona-tiden. Kanskje noen har lyst til å kjøpe opp konseptet vårt, sier Küster.