– Uklare språkperler

Hvordan er det å returnere til et vanlig liv etter å ha falt utenfor? Nøkkerosene er en kort roman som består av en rekke dagboklignende fragmenter med en lengde på alt fra en setning til to-tre sider hver. Vi følger en voksen jeg-person som flytter hjem til sin mor etter et sykehusopphold grunnet en uspesifisert psykisk lidelse. I fragmentene reflekterer jeg-personen over ulike ting: Skamfølelsen av å være en byrde for andre, arbeidet ved et sykehjem hvor døden er blitt en hverdagslighet, og angsten for å falle tilbake i den psykiske lidelsen.

Det er ingen klar historie som utfolder seg. I stedet får vi vite om hovedpersonens liv på en litt vilkårlig måte gjennom ulike beskrivelser og observasjoner. Dette kan gjøre det litt vanskelig å gripe tak i hva historien egentlig handler om. Når boken er så kort, kunne gjerne problematikken og historien den vil fortelle blitt utlevert mer direkte og eksplisitt. Dessverre blir romanen litt for hintete og indirekte i sin tilnærming. Ettersom den overordnede historiefortellingen mangler, kan man spørre seg om hvert enkelt fragment står godt på egenhånd. Kanskje boken bedre betraktes som en rekke korte prosadikt?

Vi har anmeldt Janne-Camilla Lysters romandebut: Et kronglete tilbake­blikk

Her er svaret «tja». Noen av fragmentene har en intern sammenheng og språklig skjønnhet sterk nok til å leses på egenhånd. For eksempel når hovedpersonen forteller om opplevelsen av et dødsfall på sykehjemmet hvor hun jobber, eller fragmentet som avslutter boken: «en paraply oppreist i et hjørne vibrerer svakt når jeg betrakter den». Et slående bilde og en fin måte å minne leseren på at denne personen kanskje ser verden på en annen måte enn de fleste andre.

Fått med deg denne? Min studietid med Ingvild Lothe: –⁠ Hun ville banke meg

Tittelen referer til vannplanten nøkkerose, som moren til hovedpersonen advarer mot i første fragment: Hvis man svømmer bort til dem for å plukke dem, så kan man filtre seg fast i røttene og bli dratt under. Akkurat som blomstene har sine vakre blader har boken delvis skjønne språkperler som kan dra leseren mot dem, men ulikt blomstene mangler den de dypereliggende røttene til å dra deg helt under.