Mer enn en dyr samtalepartner

Vi tar det en gang til. Subjektive vurderingsmetoder, som motivasjonsbrev og intervju – også når det vurderes av «våre meget kompetente faglærere», slik [Hanne Onjeme Overvoll foreslo i sitt leserinnlegg](Hanne) forrige uke, er et dårlig utgangspunkt for å plukke ut kandidater til psykologstudiet.

Forskningen er knusende klar på svakhetene ved skjønnsmessig vurdering. Vi er ikke i stand til å være nøytrale i møte med andre mennesker, eller vekte informasjon etter relevans riktig. Ofte går vi heller for noen som ligner oss selv. Eksperter er ikke unntatt denne begrensningen, og vet i dag nytten av statistiske verktøy som omgår bias når det trengs (se Paul E. Meehls arbeid om prediksjon).

Bakgrunn: – Opptaksordningen er bakstreversk

Dette betyr ikke at det ikke finnes gode alternativer til opptak, særlig når det kommer til å treffe et større mangfold av befolkningen. Karaktersnitt er selvsagt ikke det samme som evnerikhet – men det øker sannsynligheten for å finne kandidater med stor kapasitet for læring. Utover pågående debatt om kjønnskvotering til helseprofesjonene, har både medisinsk tidsskrift og Syddansk universitet diskutert alternative supplerende metoder som kan være av interesse – for eksempel ved bruk av generelle evnetester (Unitest) og strengt strukturerte intervjumetoder (MMI).

Overvoll spør i innlegget sitt hva som predikerer at noen blir en god psykolog. Hun svarer med å trekke inn det vi vet om den terapeutiske alliansens rolle for terapiforløpet. Men personlige egenskaper ved terapeuten er kun én av mange faktorer som bidrar til alliansen. Det er vanskelig å avgjøre hvilke personlige egenskaper man skulle plukket ut kandidater etter, og spørsmålet om hvem som blir den gode psykologen er derfor håpløst å besvare i opptaksprosessen.

Les også: Medisinstudiet ser på alternative opptakskriterier

Vår idé om hva en god psykolog skal være gjenspeilet heller i det seks år lange profesjonsstudiet. Vi er forventet å utvikle god relasjonskompetanse og gode terapeutiske teknikker, ha oversikt over ulike fagområder, forstå og bidra til forskning, og ha kunnskap til å forme og forvalte fremtidens psykiske helsevern. Dette fordi psykologer fyller ulike roller i arbeidslivet – noen jobber klinisk, andre med forskning, fagpolitikk, innen e-helse eller med forebygging i kommunene.

Med en så lang og tung utdannelse har vi et stort ansvar overfor samfunn og pasienter for å kunne bidra med å være mer enn dyre samtalepartnere.