Helt perfekt: Ine Jansen er knallsterk i «Personer, Steder og Ting». Foto: Øyvind Eide

«Personer, Steder og Ting»: Vekkende berg- og dalbane

Nationaltheatrets oppsetning av «Personer, Steder og Ting» byr på katarsis og en tour de force av Ine Jansen.

Publisert Sist oppdatert

«Personer, Steder og Ting»

  • Hvor: Amfiscene, Nationaltheateret
  • Siste forestilling: 11. april
  • Regissør: Gísli Örn Garðarsson
  • Skuespillere: Ine Jansen, Anneke Von der Lippe, Per Egil Aske, Erland Bakker, Endride Eidsvold, m.fl.

Duncan MacMillans uforutsigbare og tankeprovoserende stykke maler et bilde av avhengighet med bredere pensel, og balanserer knirkefritt svart humor med en ellers dyster tematikk. Det åpner på karakteristisk forvirrende vis med metateater, i det vår protagonist Emma, en alkoholisert og narkoman skuespillerinne, går i rusfremkalt oppløsning på scenen under Tsjekhovs «Måken». Dette leder til et mer eller mindre ufrivillig opphold på rehab, for å få et skriftlig bevis på at hun er nykter og som sådan ikke utgjør en risiko for fremtidige arbeidsgivere.

Det å ta seg en drink sjelden har frembragt så ambivalente følelser som etter å ha sett «Personer, Steder og Ting».

Men for Emma innebærer det å stå på scenen også en rus, og tillater henne «å føle de mest intense øyeblikkene i livet om og om igjen», slik hun selv beskriver det. I tillegg til dette lyver hun hele tiden. Om sin egen historie, om navnet sitt, om familien. Dette bringer til fronten et av stykkets store spørsmål: Er vi alle junkies på ulike nivåer?

Smarte scenografiske grep fortjener honnør, og skaper en intens og følelsesmessig konfronterende opplevelse for publikum. Scenen ligger som en veggløs institusjonskorridor i midten av rommet, med svingdører i begge ender. Tilskuerne ser inn i og gjennom dette rommet fra begge sider, altså rett på hverandre. I overgangene mellom scenene brukes blant annet strobelys og housemusikk, som tilfører dynamiske oppbrudd til det ellers statiske rammeverket scenen utformer.

[Atle Antonsen spiller i disse dager også på Nationaltheateret](1)

Det må understrekes hvilken spektakulær jobb Ine Jansen gjør, idet hun bærer stykket på sine ustabile skuldre fra start til slutt. På tross av at stykket tidvis er repeterende, blir det aldri kjedelig. Jansen får god drahjelp fra ensemblet, med blant annet Anneke von der Lippe, som spiller både klinikksjef, terapeut og Emmas mor, og Mattis Herman Nyquist som har rollen som den noe enkle hjelpepleieren.

Stykket kan kanskje beskrives som en tur med berg- og dalbane. Første akt er full av looper og bratte bakker, mens andre akt er den edruelige innkjørselen til plattformen, med den alltid overraskende bråstoppen. Det skal imidlertid ikke avsløres hvorvidt turen, lik en berg- og dalbane, ender samme sted som den begynte. Det som i hvert fall er sikkert, er at det å ta seg en drink sjelden har frembragt så ambivalente følelser som etter å ha sett Gísli Örns dramatisering av «Personer, Steder og Ting».

Powered by Labrador CMS