Slik minnes akademia Per Fugelli: Professoren som kunne målbinde alle

– Per var studentenes mann.

Jørund Straand er professor ved avdelingen for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo. I en årrekke jobbet han med Fugelli ved det allmennmedisinske instituttet i Bergen.

– Han var en unik mann. Måten han formulerte seg på skapte samhold, entusiasme og begeistring, sier Straand og legger til:

– Han hadde sterk omsorg for alle som var innom instituttet, alt fra vaskepersonalet til professorer, sier Straand.

Men det er først og fremst vitenskapsmannen Fugelli som får Straands hyllest. Han forteller om en engasjert og ambisiøs mann som så å si bygde opp det allmennmedisinske instituttet i Bergen fra bunnen av.

– Han var en foregangsfigur, både som ideolog og inspirator, sier han.

Straand poengterer at miljøet ikke hadde vært det samme om det ikke var for den nå avdøde medisinprofessoren.

– Han var som en byggmester for fagmiljøet.

Les mer: Per Fugelli er død

Fandenivoldsk og litt tabloid

Jan Frich er professor ved institutt for helse og samfunn ved UiO. Det var i studietida på UiO han møtte Fugelli for første gang. Han var så heldig å få han som veileder på doktorgraden, men understreker at det er vanskelig å bare være kollega med Per Fugelli.

– Han hadde et utrolig engasjement, både for faget og livet utenfor. Derfor ble han fort en nær venn, forklarer Frich.

Han trekker frem de mange samtalene i stipendiattiden som de beste minnene. Da kunne de bruke lang tid på å reflektere om det meste, spise nybakte boller og drikke kaffe før de gikk løs på det faglige.

Men samfunnsmedisineren hadde også sine alvorlige sider. En vinter inviterte han til et dødsseminar på Røst. Denne samlingen har, til tross for den mørke tematikken, Frich gode minner fra. Formålet var å samles for å tenke høyt om forståelsen av døden i vårt samfunn, og ulike måter å forstå døden på

– Han mente vi neglisjerte døden i samfunnet vårt. Denne typen nysgjerrighet og åpenhet knyttet til etablerte sannheter og vanskelige tema var typisk for han, sier Frich.

– Hva gjorde Per til Per?

– Han var modig, uredd, uhøytidelig, fandenivoldsk og litt tabloid. Han elsket å pirke og dykke ned i vedtatte sannheter.

Professoren som kunne målbinde alle

– Han har vært en stor helt og et forbilde i mitt liv, sier Steinar Westin.

Han er professor i sosialmedisin ved NTNU i Trondheim, og ble først kjent med Fugelli da de var motdebattanter på 70-tallet. På tross av uenigheter, fikk Westin tidlig et stort hjerte for den sløyfekledde legen.

– Som motdebatant var Fugelli på mange måter ydmykende å skrive mot. Han var alltid saklig, men formulerte seg likevel fargerikt, kreativt og lettfattelig. Det har alltid fascinert meg at uansett hvor uenig man måtte være, liker en alltid Fugelli, sier Westin.

– Ettertiden vil lete etter hans taler og skrifter, og kommer til å dyrke han. Det finnes bare én som han i hver generasjon. Sånne usedvanlige personer som knapt noen kan måle seg med og som målbinder alle. Vi har vært heldige som har fått oppleve han, sier NTNU-professoren.

Fulgte alltid opp

– Han var en geriljafører, med et oppdrag om å få frem et budskap, sier Anne Kveim Lie, førsteamanuensis ved Fuggelis institutt.

En dag på begynnelsen av 90-tallet sto hun som legestudent ved kopimaskinen på Rikshospitalet og hadde skrevet ut noen ark om Cuba, da Fugelli plutselig sto rett bak henne.

– Per spurte om det var jeg som skulle ha disse Cubaskribleriene, før han pent spurte «Har du lyst til å ha med en spion i bagasjen? Du skal få vafler ved hver veiledning!», forklarer hun.

Fugelli syntes prosjektet til Lie hørtes spennende ut, og ville bli med på laget. Og det var nettopp sånn han var, ifølge Lie, en som alltid var på laget ditt. Han fulgte alle opp, like mye personlig som faglig.

– Selv om det er 200 andre til stede på forelesningen får du følelsen av at han ser akkurat deg og er interessert i hva akkurat du har å si. Han fikk meg til å føle at jeg gjorde en forskjell og at jeg hadde en viktig stemme, sier hun.

Denne følelsen av å bli sett, er i følge Lie noe som ble veldig forsterket av Fugellis velkomst-praksis. Han hilste på alle studentene med navn når de kom inn i forelesningssalen, og lyttet flittig til studentenes kommentarer og uenigheter under forelesning, også helt til det siste.

– Han holdt sin siste forelesning for de nesten ferdige legestudentene i våres, og måtte holde seg fast i en stol foran seg fordi kreften hadde spredd seg til lillehjernen. Likevel insisterte han på å hilse på studentene, og leverte en forelesning som gjorde at alle satt med tårer i øynene – om å skulle dø, å være sårbar, og ha tillit, mimrer Kveim Lie.