King Skurk One på Parkteatret

Sigrid treffer hver eneste tone, men stemmen til King Skurk One er ikke helt der den skal være

Anmeldelser av Myra, Sigrid, Klangstof, King Skurk One og Kjartan Lauritzen. Slik var Bylarm på fredag.

Publisert Sist oppdatert

Kjartan Lauritzen

  • Scene:Parkteatret
  • Dag:Fredag

Myra: – Rapnorge har ventet på deg

Myra

  • Scene:Parkteatret
  • Dag:Fredag

Vi kjente deg ikke godt fra før, men det gjør vi etter en halvtime sammen på Parkteatret. Rapnorge har ventet på deg, Myra.

«Eg e så spent på å henge med dokker. Vi gjør det vi gjør. Let´s do it,» sier bergensrapperen Myra til et like spent publikum. Hun gjør akkurat det hun gjør og akkurat det hun føler for. Nettopp derfor er hun et friskt pust i rapnorge der hun står helt alene på scenen; korer, digger og rapper med en mektig og chill stemme, helt uten et crew.

Se flere bilder i bildekarusellen over

Image og ironisk diastanse er hun hevet langt over. Myra er helt enkelt seg selv, sårbar og kul, og med stor talent. Under hiten «Hold an», utgitt i høst, blir det tydelig at hun allerede har fans. Folk rapper rolig med og vugger til de myke rytmene.

Hun gjennomfører låten «Ventet på deg» uten Lars Vaular, da han er på sykehuset der kona venter barn. Litt sing along-aktig synger og rapper hun sine deler med Vaulars stemme i bakgrunnen. Det er ikke optimalt, men hun gjør så godt hun kan. Publikum har hun uansett sjarmert i senk med stemmen sin og de spontane humorinnslagene mellom sangene. Ikke hold ann! Vi vil ikke vente for lenge med å hører mer fra deg!

Bylarm torsdag: Julie Bergan imponerer stort

Sigrid: – Fortjener plassen hun tar

Sigrid på Gamla

Sigrid

  • Scene:Gamla
  • Dag:Fredag

Sigrid ble et navn på gata etter hennes opptreden torsdag. Fredag kveld gikk køen langt nedover gata utenfor Gamla. Ryktene om popstjernen viste seg å være sanne.

Fra øyeblikket Sigrid entrer den lille scenen på Gamla styrer hun showet. Med naturlig og intens tilstedeværelse skulle man tro hun har stått der hele sitt 20-årige liv. Bak seg har hun et dyktig band, men hele tiden er det hun og den kraftfulle stemmen hennes med en røff, raspet sound som står i sentrum. Ikke én gang treffer hun feil.

Etter en energisk start sier hun midtveis at det er tid for litt emo-talk: «Jeg skriver triste sanger også.» Den kommende sangen fremføres med et kunstig uttrykk det er vanskelig å tro på. Heldigvis er det bare én av disse triste sangene og hun går tilbake til å drepe det med attitude og sjarm. For det er kanskje ikke musikken hun vinner på, som er mer middle of the road. Ikke original, men lett å like.

Festen avslutter hun med hiten «Don’t kill my vibe» og beviser for ente gang at hun fortjener plassen hun tar.

Årets Urørtfinale: – Er det virkelig dette som er fremtiden?

Klangstof: – En fin introduksjon til et spennende band

Klangstof

  • Scene:Blå
  • Dag:Fredag

«Close Eyes to Exit» er navnet på debutalbumet til norsk-nederlandske Klangstof. Et dovent publikum lukket øynene og lot musikken ta dem med.

Bandet, med den svært så energiske Koen Van De Wardt i spissen, lot tittellåten starte det som skulle bli en fin introduksjon til deres musikk. Med overdrevne grimaser og utrop fester vokalisten tidlig grepet om publikum, som i kjent norsk stil riktignok kun vugget forsiktig på Blå-gulvet.

Klangstof har rettmessig blitt sammenlignet med både Mogwai og Radiohead. Tidvis går det langsomt fremover, dronete, hviskende og ekkopreget. Andre ganger er låtene kortere, mer intense. Tredjelåta «Hostage», som publikum tydelig dro kjensel på, er et eksempel på det sistnevnte, og man så tegn til liv på den blå planeten.

Det viste seg imidlertid vanskelig å fullt ut trollbinde publikum til konsertens ende. Ved enkelte tilfeller brøt scenekøddingen påfallende med det ellers drømmende lydbildet, og noe av magien var brutt. En fin introduksjon til et spennende band var det like fullt.

King Skurk One: – Stemmen er ikke helt der den skal være

King Skurk One

  • Scene:Parkteatret
  • Dag:Fredag

King Skurk One gjør som alltid akkurat som han vil. Så lenge stemmen holder.

Sammen med sin kamerat og produsent Mogger ankommer hovedpersonen Parkteatret til lyden av et jublende publikum. Stemningen er i taket før gutta engang griper mikrofonen, og tilsynelatende er 501-klikken større enn man først skulle anta; et flertall rappet entusiastisk med til førstelåta «Fluser».

Man merker imidlertid tidlig at stemmen ikke er helt der den skal være når det virkelig dras på. Ettersom King drar på stort sett hele tiden blir konserten deretter. «Hardt yrke,» sier han ydmykt, etter å tidligere ha bedt publikum gi et stort «Yo, Grete!» til rapperens bestemor. Publikumskontakten er det ingenting å si på.

At King Skurk One har stjålet både pike -og guttehjerter er det ingen tvil om. Men skal han klare å holde på byttet må skrikingen i større grad erstattes med den smoothe stemmen vi kjenner fra studio.

Kjartan Lauritzen: – Det er bare å Nyte D

Kjartan Lauritzen er ikke hva han en gang var. Han er ikke Per Áki, han er ikke Kjartan. Han er fenomenet.

Forventningene er som smurt på veggene i det stappfulle lokalet, der mennesker i alle aldre er representert. Om de ved konsertstart visste at de i løpet av en knapp halvtime skulle forenes i et nærmest sekterisk ritual er uvisst. «Kjartan, Kjartan,» messes det fra nesten første stund, godt hjulpet i gang av hypeman Adeo546.

Rappingen er stødig, t-skjorta borte etter to låter og stemningen upåklagelig. Sektlederen er svært så tydelig på hvor «mat» (balestrandsk for fett, red. anm.) det er å stå på scenen. Kjøtt på beinet blir det spesielt på de siste låtene «Havanna» og «Fredag», der en hel blåserrekke, to gitarer og tre korister dukker opp på scenen. Publikum går bananas. Kjartan stagediver. En hipp tredveåring er tydelig berørt helt uironisk.

At Balestrandgutten har en unik evne til å sjarmere og fenge er hevet over enhver tvil. Det er bare å Nyte D og ta del i det nestenreligiøse kalaset.

Powered by Labrador CMS