Berre tisspreik

Me er dårleg tente med å laga kjønnskamp av heilt vanlege samfunnsspørsmål.

Publisert Sist oppdatert

Essay:

«Hææ?», tenkte eg då nyheita nådde meg like før jul.

Svenske Miljöpartiet ville leggja om rutinane for snøbrøyting i Stockholm. Frå å prioritera dei store hovudvegane når det lavar ned, burde ein gå over til å brøyta fortau, sykkelvegar, busstopp og områda rundt barnehagar og skular først. Den gamle ordninga var nemleg kvinnefiendtleg.

Logikken var som følgjer: Ettersom fleire menn enn kvinner køyrer bil, medan fleire kvinner enn menn går, trillar barnevogn, syklar, reiser kollektivt eller til nød sit på i bilane til mennene, går snøfallet hardast ut over kvinnene. Då feministiske svenske kommentatorarar vart merksame på denne uretten dei så lenge hadde vore utsette for, lot dei seg lett riva med, og trykte nyordet «gubbplogning» til sine bryst.

Er det dette som er likestillingskamp anno 2014? Ikkje berre, men det er ein del av biletet. Alle vil tilsynelatande ha likestilling, men oppfattingane av kva det inneber, er sprikande. Å skulla seia noko samanfattande om kjønna si stilling i dag kjennest som ei umogleg oppgåve.

Mor mi måtte krangla seg til å få gå på gymnaset. Kunne ho ikkje berre gå husmorskule og gifta seg som andre jenter? Sidan tok ho lappen i løyndom og reiste i veg og utdanna seg til ingeniør. Høgst utypisk bygdejente på tidleg 1970-tal. Eg har vorte oppmoda til å utdanna meg, og råda til ikkje å forplikta meg til nokon mann for tidleg. På studiet opplever eg aldri at kjønnet mitt er eit tema, eg tek det som ei sjølvfølgje at det ikkje skal vera det. Om eg skulle enda med å dela livet med meg sjølv, er eg trygg på at eg kjem til å klara meg økonomisk likevel. Eg kjenner meg rett og slett ikkje særleg undertrykt. Skal eg dømma utifrå diskusjonane eg har hatt med damer eg kjenner, om dette, er me mange som ser oss sjølve meir som frie og sjølvstendige individ enn som dei «engstelige og forvirrede skyggeplanter» Bjørg Vik skildra i første utgåve av kvinnetidsskriftet Sirene i 1973.

Men idet eg påstår det, vert eg litt redd for om eg kanskje tek feil. Er verkelegheitsoppfattinga mi realistisk? Eller er eg sjølv eit naivt offer, tilvand og blind for desse mannsskapte strukturane som utgjer samfunnet eg lever i? Kanskje er eg så vand med å bli klådd på på dansegolvet at eg ikkje registrerer det. Kanskje vert eg nøydd til å eta i meg orda mine den dagen eg vert skjelt ut i eit kommentarfelt for å ha stukke nasen fram. Eller når eg skal ut i arbeidslivet og opplever det eg enno berre har høyrd om – at eg faktisk tener ein del mindre enn mine mannlege kollegaer, hamnar enno lengre bakpå om eg finn på å setja ungar til verda, og til slutt endar opp med ein langt dårlegare pensjon enn dei.

Kvinnekampen har tvunge fram likestillingspolitikk, og sjølv om me ikkje er heilt i mål, har han utan tvil bore frukter. Hadde det ikkje vore for det, hadde eg sjølvsagt ikkje site her og kjend meg særleg fri. Tidsbruksundersøkingane til Statistisk sentalbyrå viser at menn stadig brukar meir tid på arbeid i heimen og mindre på lønsarbeid, medan tendensen for kvinner er motsett. På somme område har ikkje kvinner berre teke att forspranget mennene hadde, men gått forbi. I skuleverket er jentene for lengst utropt til vinnarar. Dei har lenge fått betre karakterar enn gutane i grunnskulen, og tendensen har år for år forplanta seg oppover i systemet. I fjor var det for første gong fleire kvinner enn menn som avla doktorgrad i Noreg, no gjenstår det å sjå om dei med tida inntek professorata, og.

Samstundes som me kvinner tek føre oss av moglegheitene me har fått, høyrer me stadig at kunnskap er framtida. Kunnskap er makt, og kanskje vil kunnskapsovertaket jentene skaffar seg, på sikt bli til definisjonsmakt.

Eller kanskje det allereie har vorte det. Hausten 2011 hevda sosiolog Runar Døving i Aftenposten at det er menn som er dei undertrykte no. Kvinnene har funne sine plassar i både arbeidsliv og samfunnsliv, men utan å gje slepp på kontrollen på heimebane. Dei klagar på å vera dobbeltarbeidande, men tviheld samstundes på rollene som naturlege hovudomsorgspersonar. Mannen taper terreng på sine tradisjonelle domene, og slepp ikkje til på nye. Han er marginalisert, på grensa til utdefinert. Kvinner tek oftast initiativ til skilsmisse, og når borna skal fordelast hamnar dei i 90 prosent av tilfella hjå mor. Kvinner er lukkelegare enn menn, dei lever fleire år lengre, har betre helse og kjem skjeldnare ut for ulukker. 9 av 10 insette i norske fengsel er menn, og menn tek livet av seg meir enn dobbelt så ofte som kvinner.

Døving sitt resonement verkar ekstremt, men fakta han presenterer er jo, ja, fakta. Dessutan er han ikkje åleine. Sidan tidleg på 1990-talet har Erlend Loe fora oss med romanar om menn som strevar med å finna plassane sine i skuggane av dominerande kvinner. Dei finn seg passivt i det meste kvinnene i liva deira set set føre. Stundom avreagerer dei med å reisa til skogs og bli kompis med ein elg eller, paradoksalt nok, ta turen til Sverige. I den seinare tid har Kjetil Østli brølt om likestilling, testosteronmangel og kjønnløyse mellom smokkar, barnevogner og vaskebøtter. Menn er openbert frustrerte, dei og.

Ei ordentleg skremmande vending tek det om psykologiprofessor Siri Erika Gullestad har rett i resonnementet ho presentererte i Morgenbladet i februar. Med utgangspunkt i eiga forsking føreslår ho feminiseringa av samfunnet som ein medverkande årsak når ein del menn vert radikaliserte mot ytste høgre. Den kvite mannen opplever sin posisjon som svekka. Frustrasjonen kanaliserer han i hat mot både kvite kvinner og menn av andre etnisitetar, som han opplever som mindre underlagte desse feminine normene han sjølv har vorte pådytta. Skrekkdømet heiter Anders Behring Breivik.

I 1991 ga den amerikanske forfattaren Naomi Wolf ut boka The Beauty Myth. I den hevdar ho at i takt med at kvinner har oppnådd likestilling på nye område, har presset på dei om å etterleva sosialt konstruerte skjønnheitsideal vorte sterkare. Eg kjenner meg jo att. «Ingrid har byrja å få sånne der hår på beina!». Det må ha vore våren i femteklasse, me hadde akkurat lært om puberteten i naturfag. Eg var på telttur med speidargruppa, me leika i graset og nokre av knappane på beinet på den tidsrikte, syntetiske Adidas-joggebuksa mi spratt opp. Observasjonen av mørke hår mot vinterbleik hud vart gjort og kringkasta av ein av mine medspeidarar, og eg sat att med skamma. Typisk, ikkje sant, at min veg mot vaksen-verda skulle få sitt tydelegaste uttrykk i noko så lite feminint som ein hårete legg. For at det der ikkje var spesielt kvinneleg, det visste eg.

«Står me ikkje eigentleg overfor eit samfunnsproblem, snarare enn eit kvinne- eller mannsproblem?»

Dei som definerer ideala, seier Wolf, er patriarkatet. For å halda kvinner nede og seg sjølve ved makta lesser ein slags «guteklubben grei» oss ned med uoppnåelege krav til korleis me må sjå ut for å kunna kallast vakre. Men er det så enkelt? Eg trur ikkje det. Visst var legghår-hendinga tung å svelja for min del, men eg trur ikkje guten i klassen som gjennom heile ungdomsskulen vart latterleggjort for sin heller tynne hårvekst same stad, hadde det noko enklare. Han visste jo at det ikkje var spesielt maskulint. Dessutan er kvinner ofte kvinner verst, det var vitterleg ingen mann, men Min Mote-Sonja, som fortalde oss at Marit Bjørgen, med sine muskuløse armar, burde vald ein annan kjole til Idrettsgallaen i 2012. Snarare enn på patriarkatet, bør vel skulda leggjast på reklamebransjen, som skor seg på vår menneskelege usikkerheit, uavhengig av kjønn. Stadig fleire gjennomfører kosmetiske operasjonar, kvinner som menn. Står me ikkje eigentleg overfor eit samfunnsproblem, snarare enn eit kvinne- eller mannsproblem?

Sigrane i kvinnekampen har endra moglegheitsrommet for både kvinner og menn, i hovudsak forstørra det. Men det verkar ikkje som om korkje kvinner eller menn har vanskar med å finna noko å klaga over likevel. Stundom liknar det heile mest av alt på ein kamp om kven som har det verst, kven som med størst rett kan påberopa seg offerrolla.

Kva om me berre tenkjer litt mindre på kjønn? Om me sluttar å forventa saker og ting av oss sjølve og kvarandre på bakgrunn av kjønn, både i moderne og tradisjonell retning, hadde kanskje noko av alt dette presset sluppe taket, og me hadde stått enno friare, både kvinner og menn.

Visst finst det statistikk som syner at kvinner og menn tenderer til å velja ulikt, men det finst og ein masse unntak som syner at statistiske tendensar ikkje er det same som naturlover. Om me fjernar føresetnaden om at noko er kvinneleg og noko anna er mannleg der det er mogleg, forsvinn både presset for å oppfylla forventingane til kjønnet ein er, og presset for å gjera det motsette for å bryta med tradisjonelle kjønnsrollemønster. Dermed forsvinn heile grunnlaget for kjønnskonflikt. Den svenske brøytebataljen er illustrerande. Kvinner står fullstendig fritt til å ta lappen og køyra sjølve, og menn kan reisa kollektivt så mykje dei vil. Mange gjer nettopp det. Det kan godt henda det er lurt å leggja om brøyterutinene. Om det får fleire, både kvinner og menn, til å la bilen stå, ville det vera ein siger for miljøet, om det reduserer talet på kvinner og menn som skadar seg når dei ramlar på isen, er det eit gode for både folkehelsa og samfunnsøkonomien. Men det er eit samfunnsspørsmål, ikkje eit kjønnsspørsmål.

Min aller første ven her i livet heiter Bjørn Inge. Me vart kjende då me byrja i barnehagen saman i eittårsalderen. I motsetnad til meg har han utovertiss, og innimellom når me var ute og leika og han måtte tissa, blei eg med bak granhekken for å sjå litt på denne utveksten. Utover det tenkte eg aldri på at det var spesielle skilnader mellom meg og han. Bjørn Inge er framleis ein av mine beste vener, sjølv om eg har slutta med å sjå på tissen hans. No for tida hender det me køyrer ein tur saman og pratar om alt og ingenting. Om det byrjar å snø neste gong, håpar eg vegen vert brøyta anten det er eg eller han som sit bak rattet.

Powered by Labrador CMS