Uønsket og utdefinert

«Truls» har solgt =Oslo hele dagen, og tjent 1500 kroner, akkurat nok til dagens heroindose. Etter å ha kjøpt fra langeren blir han stoppet i en politikontroll og fratatt stoffet. Han blir desperat og setter seg i gjeld for å sikre dagens skudd. En ond sirkel er i gang.

Dette er bare én av historiene Ida Nafstad forteller om «Truls». Stipendiaten i kriminologi og rettssosiologi har fulgt ham, og fem andre narkotikabrukere, i over fire år i arbeidet med doktoravhandlingen hennes: «Et anstendig menneske. Møter mellom rusbrukere og det offentlige rom i Oslo».

– Stasjonssjef ved politihuset på Grønland, Kåre Stølen, uttalte til Aftenposten 20. mai 2009: «Som annet folk skal de få være akkurat hvor de vil, men de får ikke drive med kriminell aktivitet». Du skriver at dette er umulig. Hvorfor det?

– Det er et paradoks. Jeg tror ikke han innser konsekvensen av den tankerekken. Rusbrukerne er avhengig av å kjøpe, oppbevare og bruke narkotika, men det er forbudt. Konsekvensen er at rusbrukere aldri kan oppholde seg lovlig i offentlige rom.

– Hva betyr det for rusbrukerne?

– Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skriver at staten er som en sentralbank for utdeling av symbolsk kapital. Når staten da har sagt at narkotika er ulovlig, er de som bruker narkotika innstiftet som kriminelle og uønskete personer.

– Hvordan utspiller forskjellene mellom folk seg i det offentlige rom?

– Rusbrukerne kan oppleve fysiske begrensninger, som å bli kastet ut fra kaféer. De blir utvist fra kjøpesentre. Så har man de symbolske begrensningene. Rommene signaliserer at de er for andre personer. Bourdieu bruker kulturell, sosial og økonomisk kapital for å beskrive fordelingsstrukturer i samfunnet. I dette sosiale rommet har rusbrukere en veldig lav posisjon, fordi de mangler disse kapitalformene. Desto høyere i hierarkiet du er, desto større muligheter har du til å definere hva det offentlige rom skal være, og hvem som skal bruke det.

– Blir rusbrukere urettferdig behandlet?

– Ja, ikke bare urettferdig, men på en umenneskelig måte. I et demokrati vil vi at alle skal ha den samme tilgangen til samfunnet. Det å kunne delta i det offentlige rom har en betydning for hvorvidt man føler seg som en del av samfunnet, og hva man ønsker å gi tilbake.

– Hvor aktuelt er det å liberalisere narkotikalovgivningen?

– Thorvald Stoltenberg foreslo heroinutdeling. Det hadde gjort en del med situasjonen. Da hadde rusbrukerne sluppet å måtte jage etter pengene, de hadde sluppet å skaffe og oppbevare narkotika ulovlig. Avkriminalisering av bruk er en annen løsning. Et eksempel er å regulere rusmidlene slik man gjør med lovlige legemidler eller alkohol. I Nederland har heroinutdeling vist gode resultater. Der opplever de at brukerne etter hvert får en betydelig bedre livssituasjon, stabil bolig og tilknytning til lokalsamfunnet.

– Hvorfor skal staten sponse bruk av rusmidler?

– Fordi det knytter seg veldig store økonomiske og sosiale kostnader til å stigmatisere en hel gruppe og støte dem ut slik man gjør i dag. Det økonomiske motargumentet faller på steingrunn. Tenk bare på hvor mye det koster å ha folk i fengsel. 60 prosent av dem som sitter i norske fengsler brukte narkotika på innsettingstidspunket. Man må sette ulike samfunnskostnader opp mot hverandre. Kanskje er ikke de økonomiske kostnadene viktigst, men heller de sosiale kostnadene ved å holde personer i en situasjon som man gjør i dag. Det skaper ikke et godt samfunn.

– Har ditt syn på rusbrukere endret seg?

– Ja, jeg tenkte på rusmiljøet som en opposisjonskultur, men oppdaget at de strever etter å bli anerkjent som normale personer. Rusbrukere anser seg som anstendige mennesker. Problemet er at de ikke får gehør for det.

Nafstad holder sin første prøveforelesning om rusmisbrukere og det offentlige rom torsdag 7. februar klokken 09.15 i Gamle festsal i Urbygningen på UiO. Disputasen følger etter forelesningen.