Debbath for moroskyld

Hva kan akademia og stonerrock tilføre hverandre? Det var spørsmålet Black Debbath stilte da de arrangerte folkemøte om temaet forrige onsdag. Et av innslagene, protestsangen mot Christian Ringes' planlagte skulpturpark på Ekeberg, er bare en av guttas selvutnevnt akademisk-satiriske protestviser i stonerrock-format. Er det noen i akademia som bryr seg?

– Egentlig er akademia og stoner-rock ganske selvmotsigende kategorier, sa Turboneger-gitarist Knut Schreiner under sitt innlegg forrige onsdag.

Ifølge Schreiner er det feil å synge aktuell debatt i stonerrocken. Tradisjonelt sett vil stonerrockerne bare vekk fra samfunnsrommet og ut i space, ut i ørkenen, som han sa.

Det vil ikke kultbandet Black Debbath. På den nye platen deres, «Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner-rock!», finnes låter om FAFO (Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon), norsk bjørnsonforskning, et åpent brev til rettsinformatikkprofessor Jon Bing og norsk utenrikstjeneste. Det er ganske fjernt fra Kyuss’ syrebefengte ørkentekster og stoner-rock-tekster generelt.

Instrumentalt og utseendemessig er det derimot lite hos Black Debbath som assosieres med Blindern. Men ikke la deg lure. Med sin bredbente rockepositur står de godt plantet i hver leir. De er avkom av billedkunstnere, universitetsrektorer og stortingsrepresentanter, men vil i motsetning til sine forfedre bli tatt på alvor i akademia med langt hår og tung bass.

Det er vel ingen tvil om at lista med protestviser som har hatt samfunnsinnflytelse på akademisk nivå er lang. Woody Guthrie og Bob Dylan, Tupac Shakur og NWA, for å nevne noen. På musikksiden har ikke akademia stått hevet over populærkultur de siste årene.

Spørsmålet er likevel et annet for Black Debbath. De har med seg et element til i bagasjen som akademia tradisjonelt har et svært problematisk forhold til: humor (om det har noe forhold til det i det hele tatt). Er det rom i akademia også for humormusikk, som gitarist Aslag Guttormsgaard kaller Black Debbaths låter?

Til stede på folkemøtet var også Harald Eia. Han mener å ha fra sikre kilder at humormusikk kun har to prosent av det totale musikkmarkedet i verden, og at den er underordnet såkalt alvorlig musikk.

– I tillegg har den lavere rang enn komikken også, som Atle Antonsen omtalte en komiker som grep etter gitaren: «Se der ja! Opp med gitarkrykka.», fortalte Eia.

Hans sosiologiske konklusjon er at humormusikken faller mellom to stoler. Den blir underordnet annen humor og basert på Schreiners analyse av musikken, er den også underordnet «alvorsmusikken» fordi den mangler en ekte ideologi. Humor kan krydre musikk, spesielt praten mellom låtene, men fungerer ikke som grunnmur eller premiss i seg selv i musikken, mente Eia.

Hos Christian Ringnes henger det nok heller ingen Black Debbath-postere på veggene. Skulpturpark skal det bli. Og antakeligvis hadde humorrockerne selvfølgelig ikke i sin villeste fantasi innbilt seg at en styrtrik eiendomsinvestor ville gjøre helomvending etter et satirisk stonerrock-plateslipp heller. Låta kommer langt i etterkant av de politiske vedtakene som ga parken grønt lys, og står mer eller mindre uten sjanse til å påvirke saken, slik også VGs Frithjof Jacobsen understreket i sitt innlegg forrige onsdag. Hvorfor gidder de å skrive om noe så traurig, når det allerede er for sent å gjøre noe med det?

Hovedmålet er ikke forandring, opprør og politikk. Ikke er det å bli tatt seriøst i akademia heller. Akademia og politikk er med sin tørre saklighet på mange måter antitesen til fet, suggererende stonerrock. Og ingen vet det bedre enn vokalist Lars Lønning, hvis far, Inge Lønning, var ledende både i politikken og på Universitetsarenaen.

Black Debbath spiller for å underholde, og gjør det med akademisk lektyre. Det blir det schizofrent kultband av – på godt og vondt.