Befri akademia

Forrige tirsdag møttes Akademias utvalgte til debatt om veien videre hos Kristin Clemet og Civita. Det var omtrent like mange visjoner som mennesker i panelet. Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottesen, vil ha satsning på forskning i verdensklasse. Egil Myklebust, tidligere administrerende direktør i Norsk Hydro, vil ha sterkere og bedre ledelse. Professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet, vil ha kvalitet og dannelse. Og statsråd Tora Aasland vil ha alt for alle. Gratis.

Prioriteringen blir en evig runddans. Rektor ved UiO vil som regel være en elitist; i kraft av å ha vært en ambisiøs og fremadstormende professor før han ble rektor. Han ønsker å satse på forskning fremfor noe annet, men kan ikke løsrive seg fra Stortinget som bevilgende myndighet. Folket ønsker samfunnsnytte og bredde. Så hvordan kan man sikre samfunnsnytten og bredden samtidig som man sikrer eliteforskningen. Hvordan få til utdannelse av den jevne byråkrat og toppforskerne i det samme utdanningssystemet?

Tirsdag denne uken kastet seg Tom Colbjørnsen seg inn i utdanningsdebatten med brannfakkelen om skolepenger for alle. Statsstøtten skal fortsatt være det bærende element i utdanningen og følge eleven der han velger å gå, i tillegg skal studenten selv betale 30 000 i skolepenger. Det vil selvfølgelig være naturlig med en viss kontroll på hvor statsstøtten kan kanaliseres; for å utelukke at sjarlataner og engleskoler skal få et sugerør i statskassen. Men kjernen i Colbjørnsens forslag er besnærende.

Studentene får et sterkere eierskap til selve studiet i kraft av at de betaler mye av moroa selv. I og med at egenbetalingen til studentene vil finansieres gjennom studielån som en vakker dag skal betales tilbake; er det grunn til å tro at en slik ordning vil dreie studentenes preferanser i mer matnyttig retning. Heller ikke et onde, gitt at oljen snart tar slutt og staten Norge må finne noe annet å leve av.

Hvordan vil så en slik ordning påvirke Ottersens drøm om topp forskning og Hagtvets idé om kvalitet og dannelse?

Ottersen vil få sitt eliteuniversitet der forskerne stort sett kan drive med forskning og studentene kan henge med i svingene som best de klarer. Studentene kan velge selv om de ønsker å gå på et universitet der ressursene går til forskning i verdensklasse. Eller til smågruppeundervisning med den enkelte student.

Mens Hagtvet kan få sitt akademi for allmenndannelse, i den grad studentene ønsker dette og bringer sine skolepenger og sin statsstøtte med seg. Og markedet vil dyrke frem de beste miljøene gjennom kreativ destruksjon slik at hver og en student kan finne sitt optimale læringsmiljø.

Hver student får velge i et bredt sortiment av private og offentlige institusjoner for læring med ulike ambisjoner. For hvem er vel bedre i stand til å ta dette valget? Vi, generasjonen som opplevde at Internett demokratiserte kunnskapen og åpner verden hver dag med et tastetrykk. Kanskje det er på tide å la studentene ta reelle valg.