På vei mot publiseringsdemokrati

I over 350 år har publisering av vitenskapelig materiale skjedd gjennom anerkjente tidskrift, utgitt av forlag og vitenskapelige selskap. Men de siste tiårs utvikling av datateknologi og en stadig større bruk av internett er i ferd med å snu opp-ned på denne tradisjonen.

Open access-publisering (OA) vil si at forskere legger ut sine vitenskapelige arbeider gratis tilgjengelig på nettet. Flere universiteter i verden har i dag problemer med å finansiere kostbare tidsskriftsabonnementer, og går dermed glipp av en stor del av det vitenskapelige materialet som publiseres. Skal vi tro forkjemperne for OA-utviklingen, vil gratis tilgang til forskningsmateriale innebære en demokratisering av vitenskapen.

• Internasjonalt gjøres stadig flere vitenskapelige artikler gratis tilgjengelig på nettet gjennom såkalt Open access-publisering.
• Til tross for at undersøkelser viser at Open access-artikler leses og siteres mer enn andre vitenskapelige artikler, er det bare rundt to prosent norske artikler som finner veien til nettet, ifølge publiseringsnettverket NORA.

Akademisk apartheid

Rune Nilsen, prorektor ved Universitetet i Bergen (UiB) har omtalt publiseringsregimet som ledes av de store forskningstidsskriftene som «akademisk apartheid».

– På den ene siden er dette et nord-sør-spørsmål og handler om at vitenskapelig data og resultater bør være en del av den globale kunnskapsallmenningen vår. Det skal ikke bare være dem med kontakter og penger som skal ha råd til å følge med på den vitenskapelige utviklingen, sier han.

I en amerikansk undersøkelse viste det seg at i løpet av årene 1987-2001 hadde abonnementsprisen på akademiske tidsskrift steget med 215 prosent. I samme periode gikk konsumprisindeksen opp med 62 prosent og prisen på fagbøker opp med 68 prosent.

– Det har vært en enorm prisøkning i tidsskriftene de siste årene. Ettersom tidsskriftene kommersialiseres blir tilgangen stadig vanskeligere, rett og slett fordi man ikke har nok penger til å opprettholde abonnementene, sier Nilsen.

Sigrid Tollefsen, seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet (UHR) kan fortelle at OA er en viktig sak og strategi fra UHRs side.

– Det finnes ulike begrunnelser for hvorfor dette er så viktig. Det er en grunntanke innen OA-bevegelsen at kvalitetssikrede forskningsresultater skal være fritt tilgjengelige på nettet. På den måten kan ressurssvake institusjoner også få tilgang til forskningsresultater de ellers ikke ville fått tilgang til. Forfatteren beholder opphavsretten til publikasjonen, men gir brukere tillatelse til å bruke fullteksten uten vederlag.

Studentengasjementet synes også å være på vei. Mandag denne uken vedtok Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) at fokus på OA skal være en del av kampanjen for 2008.

– Visjonen vår er å øke den akademiske friheten. De dyre tidsskriftsabonnementene er et hinder for forskning og utdanning i flere land i dag. Dette ønsker vi å bekjempe, sier Siri Luthen, nestleder i SAIH.

Mange misforståelser

Flere i forskningsmiljøene har lenge vært skeptiske til bruken av OA-publisering, men ifølge Tollefsen er dette bunnet i misforståelser omkring opphavsrett og manglende kvalitetssikring.

– Kvalitetssikringen gjennom fagfellevurderinger av de vitenskapelige artiklene er de samme ved OA som i alminnelige tidsskrifter, sier hun.

Flere av de store internasjonale tidsskriftene stiller fortsatt strenge krav om lisens for brukerne av forskningsmaterialet som forlagene har sikret seg rettighetene til. Men dette trenger ikke være et problem for fri elektronisk publisering.

– Forskerne må være bevisst på hvilke avtaler de signerer med tidsskriftene. Det er viktig av tidsskriftene muliggjør fri elektronisk egenpublisering etter at artikkelen er satt på trykk i tidsskriftene, sier Tollefsen.

Og skal vi tro statistikken har forskerne mye å vinne på en slik gratis egenpublisering. Den tilsier nemlig at artikler som er publisert i OA-systemer er langt mer lest og sitert enn hva som er tilfellet med rene tidsskriftsartikler.

Hilde Trygstad ved Diakonhjemmet høgskole sitter som observatør i bibliotekutvalget, og mener derimot det er viktig å ikke stole blindt på alt det positive man hører om OA.

– Hele OA har en tendens til å få et nærmest religiøst tilsnitt der man bare ser de positive sidene. Det er viktig å være påpasselige med mulige konsekvenser av en slik ordning. For det første er det viktig at OA ikke hindrer den akademiske friheten. Man må ikke tvinges til å publisere i OA. Forskeren må selv kunne bestemme hvor, når og hvordan han publiserer. Dernest er det viktig at kvaliteten opprettholdes. Det kan kanskje tenkes at kvaliteten blir noe svekket om man ikke tar vare på de tradisjonelle tidsskriftverdiene. Til slutt kan de kommersielle interessene hindre bredden i forskningen, sier Trygstad, og fortsetter:

– Når man publiserer i OA må forskerne selv finansiere publiseringen. Om man er fra små institutter med liten økonomi kan man kanskje tenke seg at man ikke tør å satse på unge talenter, at man bare velger å betale for fagfellevurdering for dem man vet vil få publisere. Slik kan det muligens også etableres A og B-lag i forskningen. Sett bort i fra disse momentene er OA en fantastisk mulighet.

Ingen tidsskriftdød

Til tross for at vi antagelig vil se en økning i OA-publiseringer, vil ikke det nødvendigvis bety at de klassiske tidsskriftene vil lide stort.

Rune Nilsen understreker at forskerne må ta vare på forskertradisjonen i henhold til de store internasjonale tidsskriftene, det er bare enkelte av avtalene som må forandres på.

– Tidsskriftene er viktige for de fleste fag. De holder meget høyt nivå og er gull verdt for mange forskere. Om tidsskrifter skal godta dobbeltpublisering av artikler – først i tidsskriftet og senere gratis på nettet, må man godta at man må vente i seks til 24 måneder, sier han.

Hilde Trygstad mener også at det er viktig å ta vare på de gamle tidsskriftsverdiene.

– Tidsskriftene har en stor kvalitetssikring, sjekker kilder, vasker språk og så videre. Dette må opprettholdes også i OA-publisering.

Norsk strategi

I februar gjorde Harvard-universitetet i USA OA-publisering obligatorisk for alle vitenskapelig ansatte ved Faculty of Arts and Science. I Norge har ikke utviklingen kommet like langt, selv om de aller fleste utdanningsinstitusjoner har egne OA-arkiver. Vi har og det elektroniske publiseringsnettverket NORA, som består av 16 OA-arkiver fordelt på ulike utdanningsinstitusjoner. Ved Universitetet i Oslo (UiO) kalles arkivet DUO, og består av hovedsaklig hovedfags-, master- og doktoravhandlinger. Systemet er et ledd i strategiplanen fra UHR.

– Vi sendte ut brev i 2005 til alle medlemsinstitusjonene der vi oppfordret dem til å gå inn for mer åpen publisering. Siden den gang har det skjedd mye, sier Sigrid Tollefsen.

Jan Erik Frantsvåg ved Universitetet Tromsø er leder for NORA og kan fortelle at systemet nå ligger til rette for at nesten all forskning skal kunne publiseres gratis på nettet.

– Nå gjenstår det bare å forandre på tankesettet til forskerne. Undersøkelser viser at 50 prosent av alle publikasjoner i Norge kan legges ut på nettet. Men kun to prosent finner veien dit. Dette er hovedsakelig fordi det innebærer en del ekstra arbeid. Men man må forstå gevinsten dette kan gi. De resterende 50 prosentene er materiale der tidsskriftene har copyright. Men om forskerne inngår nye avtaler, kan all forskning etter hvert finne veien til nettet, sier han.