Er du nybakt student i Oslo og lurer på hvordan i all verden du skal overleve, kan det være en idé å snakke med noen som vet.

- Jeg synes det er dritskummelt, jeg er helt sikker på at jeg kommer til å gå meg bort på Blindern. Alt kan jo gå galt og jeg kan ende opp med å ikke få noen venner!

Attenåringen Annicken Lucia Willumsen Laake er i ferd med å kaste seg ut i en ukjent studenttilværelse. Hun har ikke rukket å tenke så nøye gjennom hva det faktisk innebærer, siden hun har vært opptatt med russetid og Hove-festival, men hun både gleder og gruer seg.

Ved siden av Annicken sitter nyutdannede Jonas Fuglestved Bakkevig og smiler av Annickens Blindern-frykt. For Jonas er slik usikkerhet et for lengst tilbakelagt kapittel.

- Psykologi er et fag preget av at det er helt naturlig å snakke med folk. Det er tett og sammensveiset på psykologi, og du får lett venner, beroliger han.

Yrkesrettet

Annicken lytter oppmerksomt til Jonas´ erfaring med det som nå snart skal bli hennes egen hverdag, og har også en back-up plan hvis studiene ikke byr på nye bekjentskap.

- Jeg kommer fra Oslo og jeg har mange venner her, forteller Annicken.

Oppveksten i Oslo og vennene her var viktig for både Annicken og Jonas i valget av studiested. Likevel var det suget mot profesjonsstudiet psykologi som gjorde Universitetet i Oslo til et naturlig valg.

- Det er tiltrekkende at det er et profesjonsstudie det er snakk om, at du blir noe konkret. Psykologi har jeg alltid vært veldig interessert i. Jeg liker å tolke enkeltmennesker og sånn, sier Annicken.

For Jonas var psykologistudiet en form for opprør: Da han kom tilbake fra militæret, hadde moren hans allerede kjøpt inn pensum til jus-studiet. Da ble det psykologi i stedet.

- Men jeg tror de satte pris på opprøret mitt, altså! Jeg valgte psykologi fordi det har noe med ansvar å gjøre, i tillegg til det Annicken sier.

Den statsvitenskapsstuderende journalisten noterer seg Jonas’ visdomsord; her er det ikke mange trøstende ord å få for andre enn blivende psykologer, dessverre. Likevel er Jonas klar på at studietiden i seg selv er noe hellig.

- Med tanke på det å begynne å studere så misunner jeg deg. Noen ganger får jeg lyst til å begynne på et nytt studie. Du har et kjempepotensial nå, og står veldig fritt.

- Bevar gløden

- Men… Annicken ser spørrende på Jonas.

- Blir du ikke sånn at du automatisk analyserer alle rundt deg?

- Dette er det viktigste i intervjuet! Det har jeg glemt å fortelle deg. Det spørsmålet kommer du til å få minst to ganger i løpet av en fest - på hver fest! Det er den største yrkesskaden, forteller Jonas og slår ut med hendene i oppgitthet.

- Men er det ikke litt slik da?

- Som psykolog synes man selvfølgelig mennesker er spennende, og man må jo se hva folk tenker og hva folk vil med samtalen, men man vil ikke analysere alt. Det er som å være politimann og sitte på en fest og hører at noen sier de smugler litt på danskebåten. Man lar det fare, sier Jonas.

Etter samtale med Jonas har Annicken på ingen måte blitt skremt bort fra studietilværelsen, og han gir henne også noen siste visdomsord før hun kastes til ulvene.

- Det er en glød som vekkes når du studerer. Og det kan være fort gjort å glemme den gløden, men det er så viktig å bevare den!

- Og!

Jonas har noe viktig å legge til:

- Gå på Blindern-pubene minst en gang i måneden!