Kvalitetsreformen ble en del av høyere utdanning i Norge ved studiestart høsten 2003. Reformen har innebåret endringer i rammene for høyere utdanning – blant annet i forhold til studiestøtteordning, kvalitetssikring, forskerstøtte, gradsstruktur og eksamens- og evalueringsformer. Det har kort sagt blitt annerledes å være både student og ansatt.

Innføringen av reformen har slett ikke vært smertefri. Flere universitetsansatte, deriblant musikkprofessor Jon Roar Bjørkvold har sagt opp stillingene sine i protest mot det de mener er en uforsvarlig omlegging av akademia. Bjørkvold har omdøpt reformen til ”kvantitetsreformen”, og hevder at det er skapt et tellekantregime for de vitenskapelig ansatte.

Så langt de ansatte, men hva med studentene? Tettere oppfølging, studieprogram tilpasset næringslivet og utlandet samt løpende evaluering er noe som gjør en mer forberedt på og klar for arbeidsmarkedet. Tidligere har overgangen fra høyere utdanning til arbeidslivet vært preget av kontrast, og det hersker lite tvil om at reformen har bragt de to sfærene nærmere. Samtidig opplever mange studenter at akademiske idealer har kommet under press. Innføring av normalfordelte karakterer, færre sensorer og mindre tid til forskning er eksempler på utslag av reformen som har gjort at også mange studenter er kritiske til reformen.

I februar i år behandlet Stortinget forslaget til  ny universitets- og høyskolelov. Rammeverket for den omfattende reformprosessen i norsk høyere utdanning, kvalitetsreformen, ble dermed spikret. Mange opplever derfor reform-kritikerne som sutrete og bakstreverske. Men selv om reformen nå er innført er det viktig å holde både diskusjonen om studenthverdagen og om de akademiske idealene i hevd.