INDRE LIV: Hanne Herstad, Tonje Seim og Charlotte Endresen kan ved hjelp av et optisk kamera og en skjerm studere innsiden av pasientens magesekk. For noen år tilbake ville de vært nødt til å skjære opp hundemagen for å foreta samme undersøkelse.

Fjøspatruljen

Det er langt fra hovedstadens lesesaler til kurumper på Skedsmo. Studiene ved Norges veterinærhøgskole består av mer enn pels og poter.

2012-02-22

DRITTJOBB: Det gjelder å være tykkhudet og konsentrert når kurumpa skal inntas. Veterinærstudent Ragnhild Sandli synes ikke det er så verst å tine frosne hender i det varme rumpehullet.

KLAPP OG KLEM: Med stor hengivenhet og gode ord undersøker Sarah Sutherland og Ange Hicke sin hårete pasient.

– Kyra spiser mye og driter mye. Ingemund Tjelmeland, melkebonde

18-trikken skrangler over Adamstuen i Oslo. I en innhegning et steinkast unna sushibarer og butikker, står to brune hester og glor mistenksomt. En hund med halskrage lunter forbi.

Det er nok en dag ved Norges veterinærhøgskole (NVH). I et undersøkelsesrom på poliklinikken står en svensk lapphund på alle fire.

– Good boy, betrygger veterinærstudent Sarah Sutherland.

Rundt hunden svermer flere studenter. De studerer bein og labber, ser på røntgenbilder og fører journaler.

Ved siden av poliklinikken, som tar imot smådyr til veterinærtimer, har NVH et eget dyresykehus for lengre besøk. Veterinær- og dyrepleierstudentene deltar på alle plan i behandlingen.

– Ting tar litt lengre tid her enn hos andre veterinærklinikker. Poenget er jo at studentene selv skal ta avgjørelsene. Da kan ikke de erfarne veterinærene skjære gjennom som de ellers ville gjort, sier Åshild Roaldset, klinikksjef ved institutt for sports- og familiedyr.

På en benk på skolens dyresykehus ligger en labrador, omkranset av tre konsentrerte veterinærer. På en skjerm over dem vises bilder fra et optisk kamera som er firt dypt ned i hundens indre.

– Vi henter opp små biter av dyrets slimhinner for analyse, sier Tonje Seim.

Den sleipe, rosa magesekken som lyser opp skjermen kan være et svimlende skue for den fintfølende. Det er allikevel noe vakkert ved synet av menneskene som forbarmer seg over det hjelpeløse dyret på operasjonsbordet.

– Samhandlingen mellom mennesker og dyr er rørende. De er sårbare i forhold til oss, mener Birgitte Bye, informasjonssjef ved NVH.

Jentedrømmen om å bli den nye Trude Mostue får et brutalt møte med virkeligheten i fjøsdøra til Ingemund Tjelmeland på Skedsmo. På rad og rekke står digre drøvtyggere og betrakter oss med en nedlatende mine.

– Kyra spiser mye og driter mye, bemerker melkebonden idet det nærmeste dyret ublygt tømmer endetarmen.

Ragnhild Sandli går fjerde året på veterinærstudiet. Sammen med veterinær Ingrid Holmøy har hun kjørt ut av byen for å utføre helsetjenester på husdyr på bygda rundt Oslo.

– I dag skal kyr på tre gårder drektighetsundersøkes, insemineres eller avhornes, forteller Holmøy.

Tjenesten er praksisdelen ved ambulatorisk klinikk ved NVH. Dagens oppgaver er ren rutine, men avskrekkende nok for en utenforstående. Lange engangshansker finnes frem, og snart står Sandli med hånda langt inne i rumpa til et digert kubeist.

Dyret vrir på seg. Sandli må dra til seg den hanskebekledde armen, som nå er brun av kumøkk. Nesa rynker seg så vidt idet armen glir inn i kua på nytt.

– Jeg kjenner etter en såkalt membranglipp inne i tarmen til dyret. Dette er et tidlig tegn på at kua er drektig, sier hun.

Møtet med dyrerumpene rokker ikke ved drømmen om å jobbe med kyr.

– Jeg syns det er helt greit å ha hånda i rumpa på kuene. Det er ofte kaldt i fjøsene, og når man føler seg gjennomfrossen kan det være godt for å få varmen. Kukroppen holder jo 38-39 grader, sier Sandli.

– Hva syns kua om å få en iskald arm opp i rumpa?

– Hadde vi bare kunne få høre fra dyra hva de tenker, så hadde dyrlegejobben vært mye enklere, påpeker Sandli.

Praksisdelen av undervisningen er et etterlengtet møte med yrket etter årevis på lesesalen.

– Det er godt å endelig få gjort noe. De første årene av studiet består nesten bare av teori, og det kreves mye lesing, sier hun.

Nye tider har imidlertid gjort det vanskeligere å få tilgang til husdyr. Det er ikke så mange bønder igjen rundt Oslo. Melkebonde Tjelmeland syns at tilbudet fra Veterinærhøgskolen er greit.

– Det er vesentlig rimeligere å bruke studenter enn private veterinærer. Dessuten kommer de ofte mannsterke, og da blir det mindre å gjøre for meg. Men det er klart at studentene kan gjøre feil, reflekterer han.

I bagasjerommet på bilen som har fraktet Veterinærhøgskolens utsendinger ut på bygda står en dunk. Det ryker mystisk fra åpningen idet Sandli skrur av lokket.

– Oksesæd tappes og lagres på tynne rør som oppbevares på dunker med flytende nitrogen. Rørene legges til tining i en termos med vann som holder 35 grader. Inne i fjøset monteres de på inseminatoren, som føres inn gjennom livmorhalsen til kua der sæden sprøytes inn, forteller veterinær Holmøy.

Ifølge Sandli er det ikke lenger vanlig at storfe får more seg fritt. Kunstig inseminasjon gir mindre sykdomsoverføring og færre skader på kyrne.

– Men det er kanskje kjedeligere for dyra, medgir hun.

I en egen avdeling av Tjelmelands fjøs ligger månedsgamle kalver på rekke. Etter å ha fått narkose, lokalbedøvelse og smertestillende er de klare til å miste hornene. Avhorningen utføres fordi voksne kyr med horn kan skade bonden eller hverandre, og må utføres før kalvene er fire måneder gamle.

Her gjelder det å være bestemt og effektiv. Det er mange som venter på tur.

– Kjapt, kjapt, kommanderer Holmøy studenten.

En varmluftspistol brukes til å svi av og drepe horncellene. Sandli rådfører seg med Holmøy før hun sier seg ferdig med den første kalven. Dyret blir liggende slapt tilbake, med rykende horn og den digre tunga hengende ut av munnen.

– Mooo, høres det rundt om i fjøset.

– Hva er det som er så fantastisk med kuer?

– What’s not to love? De er godmodige og har personlighet. Jeg tror kyr er ganske kloke dyr, sier Holmøy.

– De fleste studentene ønsker i utgangspunktet å jobbe med dyr i klinisk praksis, men mange ferdigutdannede går til jobber i offentlig forvalting, i Mattilsynet eller i oppdrettsnæringen, sier Holmøy.

Det er også en bemerkelsesverdig høy andel jenter som søker seg til veterinærstudiet. Tilbake på Adamstuen er det knapt en mannlig student i sikte. Informasjonssjef Birgitte Bye viser vei gjennom skolens stall. En svær hest er i ferd med å fires opp etter beina for en operasjon.

– Her er enorme krefter i sving. Det er ikke noe utpreget feminint over oppgavene i dette yrket, bemerker hun.

Åshild Roaldset ved smådyrklinikken er enig.

– Vi trenger flere gutter, sier hun.

a.j.karstensen@universitas.no

Astrid Karstensen • Skjalg Bøhmer Vold (foto)

Fakta

Norges veterinærhøgskole (NVH)

Tilbyr seksårig veterinærutdanning, som eneste utdanningsinstitusjon i landet.
I tillegg tilbys toårig høyskoleutdanning som dyrepleier.
I 2011 hadde studiet nest flest søkere per studieplass i hele Norge.
Det er til sammen rundt 600 studenter ved NVH.
I 2011 var 1082 av 1161 førstevalgsøkere til høyskolen kvinner.

Kilde: Samordnaopptak.no

En kommentar

Reidulf G. Watten 2012-02-24 15:01:18

Griseheldige veterinærstudenter:

DBH-databasen viser interessante tall over forholdet mellom antall studenter pr. fagansatt innenfor høyere utdanning i Norge:

Høgskolen i Lillehammer: 26, UiO: 8, NTNU: 7, Norges veterinærhøyskole 2. Kanskje var den ene av de to lærerne ved Veterinærhøyskolen ei ku? Her må vel dyr betraktes som lærere. Uansett: Maken til luksuriøse ressurstall finnes neppe innenfor høyere utdanning i Norge. Tenk å være lærer eller student ved Veterinærhøyskolen - det må da være selveste Undervisningsparadiset.

10 siste saker i studietid

Annonse

Eks: «Rørlegger» Mer info

Annonse

OPP Finans Forbrukslån OPP Finans anbefaler deg å være forsiktig med bruk av kredittkort og forbrukslån. Eff.rente 17%, 65.000kr o/5 år, etabl.geb. 825kr, totalt: 94.478kr