Da grønlandsaktivister i mellomkrigstiden ville utvide Norges grenser, var nasjonalisme støttepunktet og okkupasjon virkemiddelet.

2011-10-26

Natt til 26. juni 1931, i ly av kveldens mørke, samles en hemmelighetsfull gjeng aktivister på et mørkt og trangt kontor i Bygdøy Allé.

I lokalene til Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) møtes professorer, avisredaktører og advokater, alle enige om at den sittende regjering er fullstendig handlingslammet. Aktivistene har mistet tålmodigheten med treige byråkrater, handlingsløse resolusjoner og langdryge forhandlinger med danskene. Norske næringsinteresser på Grønland må sikres på andre, utradisjonelle måter.

I sommernatten forfattes et telegram til en gruppe allierte fangstmenn på Øst-Grønland. Aktivistene beordrer at området skal erobres – det er håpløst å vente på den norske stats støtte. Ishavslandet må kuppes.

Det er viktig at okkupasjonen ikke fremstår som iscenesatt av aktivistene; kuppet må se ut som en spontan handling av fangstmennene. Derfor tar heller ikke grønlandsaktivistene sjansen på å sende telegrammet fra Oslo.

Grytidlig, morgenen etter, er professor og grønlandsaktivist, Carl Marstrander, om bord på flyet til Gøteborg når det letter fra sjøflyhavnen ved Gressholmen. Han har tatt seg dekknavn og reiser under alibiet pastor Jonas Dahl. Senere samme dag dikterer pastoren et kodet telegram på telegrafstasjonen i Gøteborg.

Hallvard Devold, lederen for fangstmennene på Øst-Grønland, bruker en stund på å knekke koden i telegrammet, men meldingen fremstår til slutt klar og tydelig: «Heis flagget! Okkuper alt land mellom 71,30° og 75,40° nord. Kall området Eirik Raudes Land.»

Ved første mulighet heiser Devold det norske flagg, og tar landet i besittelse i Hans Majestet Kong Haakon den 7. sitt navn. Aksjonen gjennomføres uten komplikasjoner, det er ikke særlig mange fiender i nærheten.

Før Marstrander drar for å champagne-feire seieren med den skjønne telegrafisten som har hjulpet ham, rekker han å sende et kodet telegram til sine venner i Oslo: «Evangeliet utgår over Oslo by. Pastor Dahl.»

Oppdrag utført.

Jubelen står i taket i Bygdøy Allé.

– Det norske folk følte seg tråkka på, må du skjønne. Nasjonalt tråkka på.

Einar-Arne Drivenes er historieprofessor ved Universitetet i Tromsø. Han har forsket på Norges eventyr i Nordishavet, og kan fortelle at folkeopinionen i mellomkrigstiden var temmelig soleklar: Norge hadde like mye rett på Grønland som Danmark hadde. Minst. At det faktisk var eskimoene som var der først, var det ikke særlig mange som brydde seg om.

– Grønland ble generelt betraktet som et «ingenmannsland» fra både norsk og dansk side, sier Drivenes.

– Bare én nordmann tenkte på eskimoene: Nansen. Han var i tillegg helt bastant – Grønland tilhører verken dansker eller nordmenn. Men den oppfatningen var han sørgelig alene om.

– Denne måten å bare heise et flagg og si: «Nå tar vi dette området». Er ikke det litt ... spesielt?

– Joda. Men altså, dette gjorde man jo overalt. Vi var ikke alene om å være nasjonale imperialister. I dag høres det kanskje litt skummelt ut, men på den tida var det helt normalt.

Det var vikingen Eirik Raude som først erobret Grønland, en gang på 900-tallet. Raude gikk videre til å fostre opp Leiv Eiriksson, som gikk videre til å oppdage Amerika – Grønland gikk videre til å bli formelt knyttet til Håkon Håkonssens Norgesveldet i 1261. Etter et par hundreår med hungersnød, moskusjakt, pest og harde kamper med eskimoer, startet den norske presten Hans Egede på 1700-tallet et iherdig kristningsarbeid på øya. Omkring år 1800 var praktisk talt hele befolkningen på verdens største øy kristnet i den norske kirkes navn.

Men øya skulle fort gå tapt. Da den svenske og den danske kongen i 1814 undertegnet Kiel-traktaten, ble Grønland i en bisetning tildelt Danmark. Traktaten ble aldri godkjent i Norge, og ble stående som en historisk urett, som gjorde det enkelt å antenne nasjonale følelser da – over hundre år etter – grønlandsaktivistene startet kampen for å ta øya tilbake.

Lederen for NSIU, Adolf Hoel, var ishavsimperialist på sin hals. Han hadde tidligere nesten ene og alene sikret Norge suverenitet over Svalbard, og var bortimot beryktet for sin pågåenhet. Adolf var gjerne både forsker, politiker og forskningspolitiker på én og samme gang, en barbarisk lobbyist som aldri tok et nei for et nei. Han visste godt hvordan å få med seg pressen – og folkeopinionen – i sin sak.

I tiden før kuppet på Øst-Grønland lot han ikke sjansen gå fra seg til å belære myndighetene i hvordan man måtte gå fram for å sikre suverenitet over den herreløse isøyen. Ishavsimperialismens første bud: Send ut statlige forskningsekspedisjoner. Ved å opprette vitenskapelige og humanitære stasjoner står man sterkere når herredømmet en gang i fremtiden skal tildeles i en folkerettslig tvist.

Planene til Hoel ble godt mottatt i både regjering og storting, det virket å være en rådende enighet blant folk og herskap om at ekspedisjoner til Øst-Grønland var av nasjonal interesse.

Den statlige satsingen ga raskt resultater.

Juli sommeren 1929 seiler ishavsskuten «Veslekari» ut fra Ålesund havn, fullastet med medlemmer og utstyr til Adolf Hoels vitenskapelige ekspedisjon. Hallvard Devold har fått det ærefulle oppdraget å lede arbeidet med å bygge ut Øst-Grønland i distriktet der Eirik Raude en gang slo seg ned.

Etter flere uker på sjøen, hvor «Veslekari» manøvrerte gjennom et uvanlig hissig pakkisbelte, rekker Hallvards ekspedisjon frem til fjordlandskapet som han i sine memoarer lidenskapelig beskriver som det mest imponerende han noen gang har sett.

Fjellveggene skifter farge i brunt, rødt, grønt og grått, og står steilt opp til 2000 meters høyde på begge sider av skuta. Hallvard må bokstavelig talt legge hodet bak på nakken for å kunne se himmelen. De mektige isbreene kalver kontinuerlig, slik at mannskapet hver halve time hører dump torden inne fra brefronten. Iskolossene som løsner fra breen føres videre sørover av understrømmene, hvor de går på grunn, og smelter sakte i solvarmen mellom bergveggene.

Det er i disse områdene Hallvard, i kompaniskap med mannskapet og sine kjære hunder Trym og Tott, daglig tråler kysten og setter opp fangsthytter. Og gjerne skyter en moskus eller to, om de støter på noen.

Slik går godt og vel et år. Hallvard seiler rundt i sitt ishavsparadis og «tar land så langt forholdene tillater». Han er lykkelig uvitende om at i Oslo – nautisk milevis unna – er den politiske kampen i ferd med å eskalere.

Norges is-eskapader går nemlig ikke upåaktet hen i Danmark, og seint i 1930 offentliggjør den danske statsministeren planer om en treårig vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland. Planene er alvorlige. En slik satsing vil sette den norske aktiviteten i skyggen, og Adolf Hoel og hans kompanjonger mener at det er strengt nødvendig å skifte strategi. Det blir sendt av gårde et brev til regjeringen, der de formaner Norge om å okkupere Øst-Grønland før den danske ekspedisjonen kommer i gang.

Det politiske miljøet er imidlertid blitt mindre medgjørlig i det siste. En Hoel-vennlig Venstre-regjering er nylig gått av, og den nye regjeringen synes ikke noe om Hoels metoder; de liker ikke at han fører utenrikspolitikk på deres vegne. Den politiske temperaturen begynner raskt å stige, både innenfor Norges politiske grenser, og i landets foreløpig fredelige forhold til Danmark.

– Var vi noen gang i nærheten av krig med danskene?

Professor Drivenes drar litt på det. Men ser ingen grunn til å overdramatisere.

– Neida, det tror jeg ikke, det var aldri snakk om krigføring. Alle var nok klar over at saken kom til å ende som en folkerettslig tvist i Haag. Uenigheten dreiet seg først og fremst om hvordan den skulle havne der.

Da Hallvard Devolds private okkupasjon av Eirik Raudes Land blir nasjonalt kjent, bryter rabalderet ut i Norge. Den borgerlige pressen trykker voldsomt på for grønlandsaktivistenes sak, anført av avisene Tidens Tegn (datidens VG) og Dagbladet. Det går ikke lang tid før okkupasjonen bærer frukter. Den 10. juli 1931 går den norske regjering til statlig okkupasjon av Eirik Raudes Land.

Taktikken til Adolf Hoel har lyktes, nok en gang.

Adolf hopper på første båt til Øst-Grønland, og da M/S «Polarbjørn» ankommer Eirik Raudes Land, er den fullastet av hovedstadsjournalister, som er blitt med for å dekke seierherrene. I tillegg er fangstfolk strømmet til fra fjern og nær. Stemningen er høy.

Hallvard Devold synes det er synd om journalistene som har reist så langt, ikke skal få anledning til å delta i en skikkelig «polarfest», så han setter en kasse whisky på bordet. Devold skriver i sine memoarer: «Det blev virkelig en dundrende fest, hvor de forskjellige typer blev fremført i frihet. Jeg merket mig at Aftenposten holdt lengst ut.»

Men festen kunne ikke vare evig. Dagen etter Norges statlige okkupasjon av Øst-Grønland, går den danske regjering til domstolen i Haag.

– Norge hadde aldri en sjanse i Haag.

Professor Drivenes forklarer at grønlandsaktivistenes aksjoner var fånyttes. Danmark hadde nemlig fått en muntlig lovnad av den norske utenriksministeren, i 1919 erklærte Nils Claus Ihlen at Norge hadde ingenting imot Danmarks fulle eierskap av Grønland. Slike lovnader er knusende i Haag.

Domsslutningen den 5. april 1933 blir en av de mørkeste dager i Adolf Hoels liv; Norge taper på alle punkter. Nederlaget er et faktum, og det danner seg fort en politisk enighet om at det er aktivistene som har ført landet opp i dette uføret. Syndebukken som skiller seg tydeligst ut er Alfred Hoel.

– Avgjørelsen i Haag var en knusende dom, og det gjaldt å komme seg unna fortest mulig. Hoels tidligere støttespillere sprang det de kunne for å slippe å bli tilskitna, sier Drivenes.

Tapet i Haag ble på mange måter begynnelsen på slutten for Adolf Hoel og ishavsimperialismen. Professor Hoel meldte seg inn i Nasjonal Samling, ble kompis med Vidkun Quisling, ble håndplukket av nazistene som rektor ved UiO under krigen, dømt for landsforræderi i ettertid, og endte sine dager som påkjørt og drept, knappe ti år etter krigens slutt.

Drivenes håper likevel Adolf Hoel, grunnleggeren av Norsk Polarinstitutt, vil bli husket som noe mer nyansert enn «landsforræder». Han påpeker at flere ansatte ved UiO tross alt likte ishavsimperialisten temmelig godt.

– Skulle de først ha en nazist, så var Adolf Hoel den beste de kunne få.

Øyvind Gallefoss