Det finnes et studenthjem der den eneste sikre inngangs-billetten er å være folkeregistrert i Nord-Norge. Bli med til den nordnorske studentkolonien på Oslo-vest.

2011-09-28

En hel ghetto med nordlendinger? Midt i vårt pene og anstendige strøk? Bråk og spetakkel og forringing av tomteverdien? Nei – fysjameg!

– Folk har inntrykket av at det eneste vi gjør her er å sitte med spritdunken i fanget, sier filosofistudenten Audun Bentsen (23) fra Fauske om fordommene nordlendingene møter i hovedstaden.

Ifølge Tromsø-avisa Nordlys var protestene i nabolaget på Berg av det heftige slaget da planene for et nordnorsk student- og elevhjem ble kjent. Folk på vestkanten ville ikke finne seg i hva som helst. Men Oslo kommune skar igjennom og skjenket nordlendingene en tomt med 99 års festerett og en beskjeden årlig avgift på én krone. «Nordnorsken» var kommet for å bli.

– Jeg har trivdes alle årene jeg har bodd her, det er nesten som å bo hjemme. Jeg har truffet mange likesinnede her, sier Audun Bentsen.

Nedenfor rundkjøringa på Tåsen, klemt mellom Kaj Munks vei og Sognsvannsbanen ligger det ærverdige studenthjemmet. I våre dager, med voksende studentsamskipnader og masseinnvandring av internasjonale studenter er dette stedet en kuriositet. Ja, med sine sære inntaksregler og utpregede kollektivisme vil nok noen si at kolossen i naturbetong nærmest er en antikvarisk etterlevning fra en fjern tid de fleste unge nordmenn neppe kan forestille seg.

– Dette er ikke et hvilket som helst hybelhus, for det er en veldig samhørighet her. Det er som en stor familie, sier Krister Oddøy (23) fra den lille øya Lovund utenfor Mo i Rana.

Da han kom til Oslo for å studere spansk på Universitetet var «Nordnorsken» et naturlig valg.

«I utgangspunktet er huset et tilbud for mennesker under utdanning i Oslo med adresse i Nord-Norge. Men ved ledig kapasitet kommer den nordnorske hjertevarme frem og studenter med andre geografiske bakgrunner kan og søke», står det på hjemmesidene til Nord-norsk student- og elevhjem.

Den opprinnelige ideen da hjemmet ble innviet i 1960 var nettopp å tilby tak over hodet til unge, studerende mennesker nordfra som slet med å få losji hos fordomsfulle Oslo-folk.

«Et vakrere og mer representativt hybelhus kan man ikke tenke seg for vår nordnorske ungdom», skrev avisa Finnmarken i forbindelse med åpningen av hjemmet.

Pådriveren for å få bygget huset var den nå 149 år gamle Nordlændingernes forening, med arbeidsjernet Nanna With i spissen. Hun hadde, i tillegg til å være en dreven musiker, forfatter, forlegger, avisredaktør og kvinnesaksforkjemper, et hjerte som banket hardt for de unge i den nordligste landsdelen. Det sies at det var historiene om alle de nordnorske ungdommene som returnerte fra hovedstaden med knuste drømmer fordi ingen ville gi dem husly, som tente Nanna Withs engasjement. I dag står bysten hennes på sokkel i tv-stua på «Nordnorsken».

– Selv om standarden kanskje ikke er så høy, så skårer stedet veldig bra på det sosiale. Når man bor så tett oppi hverandre så blir man fort veldig godt kjent, sier lektorstudenten Øyvind Arnesen (19) fra Dyrøy i Troms.

Når beboerne på hjemmet skal beskrive livet på «Nordnorsken», så er det oftest det rike sosiale livet som trekkes fram. At 147 hybler må dele på tre kjøkken, og at det i en korridor med 22 rom bare finnes to dusjer, virker ikke å være et veldig stort problem. For med flere store fellesstuer, biljard- og bordtennisbord og en diger festsal i kjelleren så er ikke «Nordnorsken» helt som andre studenthjem.

– Det er som å bo i en episode av «Friends», vennene dine bor rett over gangen. Jeg er med i husets eget boyband og vi har hatt noen «sinnsyke» show. Vi har til og med egen fanklubb på Facebook. Boybandet er tidenes sjekketriks, jeg har ikke tall på hvor mange damer vi har dratt, skryter unge Arnesen.

Fortsatt er brorparten av beboerne på hjemmet fra den nordligste landsdelen, selv om det i de seinere år har måttet bli lempet på den strenge inntaksregelen for å få fylt opp huset. For selv om nordlendinger ikke lenger diskrimineres på boligmarkedet, så trekker de gjerne sammen likevel. Det er fortsatt slik at like barn leker best.

– Vi som kommer fra små plasser er vant med å ha et nettverk av kjentfolk i nærheten. Dessuten er det så mange oslofolk som ikke skjønner dialekten og humoren vår, forklarer Tony Vuolab (25). Han kommer fra Kirkenes, er leder i leieboerutvalget og tar opp fag mest for å kunne bli boende på hjemmet.

Heller ikke den en gang så beryktede mobbingen er noe som plager dagens studerende nordlendinger. Men beboerne på «Nordnorsken» innrømmer at det fortsatt finnes noe grums igjen i folkedypet.

– Det henger litt igjen. Som regel er det bare vennligsinnet herming etter dialekten, men da er det bare å ta igjen. En gang spurte noen fra statsvitenskap meg om hvordan det egentlig er å komme fra ei lita bygd i Nord-Norge. Da svarte jeg at en gang kom det en mann sørfra, og da åt vi ham opp, sier Øyvind.

– Noen er virkelig ignorante. De tror at vi har toetasjes lavvoer og isbjørn i gatene, supplerer Tony.

Hjemmet i John Colletts allé er også kjent for å være litt av et festlokale. Spesielt den årlige bli-kjent-festen og julebordet er vidgjetne, da kommer også gjerne tidligere beboere på visitt for å ta del i kalaset. Nordlendinger er ikke kjent for å spytte i glasset, noe tillitsvalgte Vuolab heller ikke prøver å benekte.

– Det er en livlig gjeng som bor her, og jeg er selv glad i å feste til det er tomt for både drikke og energi, og sistemann ligger og sover under bordet. Men vi fester ikke hver dag og hver helg. Vi satser først og fremst på studiene, det er derfor vi reiser ned hit til Oslo. Hvis ikke kunne vi bare ha blitt hjemme, sier Tony Vuolab.

Bendik Løve • Christian Lycke (foto)