Når vanlige folk går søndagstur i skogen, prøver andre å kvele kameratene sine.

2011-03-16

Alt er som det skal være i et rom av typen gymsal. Lyden av en ball som sparkes rundt bak en skillevegg, det hvinende ekkoet fra fotballsko som møter linoleum, sol som så vidt trenger inn gjennom slitne persienner. Det lukter støv, svette og grunnskole.

– Det som er målet, er å komme i en posisjon hvor du kan kvele eller manipulere et ledd på motstanderen, forklarer Daniel Sønstevold mens han legger ut matter.

Hadde det ikke vært for at to klamme mannskropper, den ene oppå den andre, ligger tett innfiltret på gulvet og bedriver en ulovlig aktivitet, kunne dette vært en hvilken som helst ettermiddag i en hvilken som helst gymsal. Men nei. Åtte studenter og andre interesserte har møtt opp til første offisielle trening i kampsportforeningen i Mixed Martial Arts, også kalt NIHI MMA, ved Norges Idrettshøgskole (NIH).

TINGO Det klasker i møtende kroppsdeler. Grimaser skjæres og muskler presses til sitt ytterste. Kampen er statisk, men desto mer innbitt, og bare pusten til de kjempende høres. Den ene må gi tapt.

– Dette er en veldig standard kvelningsteknikk, sier Daniel og griper ivrig tak i sidemannen Espen Killengren.

Daniel er NIH-student og initiativtaker bak klubben, og lærer gjerne bort et par triks mellom slagene. Han setter seg bak Espen og låser armen rundt halsen hans.

– Du sitter bak ryggen til noen, også klemmer du. Ikke på strupehodet, men her, på blodtilførselen, sier Daniel.

Espen ser litt ut som om han skal dø.

– Det blir fort veldig ubehagelig. Sånn!

Daniel knipser, og slipper tak i sin røde kamerat.

– Så du skjønner det med en gang når du har tapt.

TINGO Mens tusenvis av kinesere, brasilianere og amerikanere har nestenkvelt hverandre på samme vis i en årrekke, har Mixed Martial Arts (MMA) ennå ikke funnet helt fotfeste blant nordmenn. Det kan ha sammenheng med at sporten fortsatt er forbudt i Norge.

– Det er ulovlig å drive konkurranser fordi man mener det er helsefarlig. Men det finnes forskning som viser at for eksempel ishockey og fotball har en minst like stygg skadestatistikk, sier Tor-Inge Gloppen, student ved NIH og en av ildsjelene bak NIHI MMA.

Ifølge ham har du, i motsetning til i de ovennevnte idrettene, rimelig god oversikt over hva du driver med når du trener MMA. Litt av poenget er nemlig å ha stålkontroll på motstanderen. Føler du at det blir for voldsomt, kan du når som helst si ifra ved å blant annet tappe på motstanderen eller i gulvet.

TINGO MMA er en kampsportenes smeltedigel. Elementer fra bryting, boksing, jiu-jitsu og judo, men også en rekke andre grener, er innbakt. I og med at få har erfaring fra alle retninger, og i hvert fall ikke i MMA-jomfrulandet Norge, går mye av treningen ut på at utøverne skolerer hverandre.

– Det hele starta med at man satte forskjellige kampsporter opp mot hverandre for å finne ut hvilke som utkonkurrerte hverandre på hvilke områder. Man plasserte altså folk fra retninger som jiu-jitsu, boksing, karate og så videre, én mot én i et bur, også så man hvem som vant, forteller Daniel.

– Eh... I et bur?

– Ja, ikke i et sånt vanlig bur da. Boksebur. Også så man hva som var mest effektivt. Det var veldig lite regler på den tiden egentlig.

TINGO Idrettens veier er uransakelige. Fra tvilsomme burkamper har MMA de siste årene funnet veien helt til Wall Street. Den siste trenden blant dresskledde som vil ta ut aggresjon over tapte milliarder skal visstnok være en tur i bingen. Kanskje vil fremtidige forretninger avgjøres i møtet med en svett armhule, og ikke over et slag golf?

– Etter at MMA har kommet under et fast regelverk i USA, har det blitt mye mer legitimt der borte. De har på en måte skrelt vekk gateslåsskamp-aspektet og beholdt det positive ved sporten, sier Daniel.

For de innvidde fremstår imidlertid hver kamp som et sjakkspill: et innviklet hendelsesforløp hvor kroppsdeler utgjør brikkene.

– Men for utenforstående ser det vel ut som to idioter som denger løs på hverandre, tilføyer Daniel.

TINGO Det er heller ikke mye Eurosport-barbari over våre utøvere på Sognsvann. Bortsett fra noen tøffe tak her og der, går mesteparten av tiden med til vennlige instruksjoner og hyggeprat.

– Få prøve på deg, sier Espen.

– Nå har han fått for seg noe igjen, mumler Daniel gjennom tannbeskyttelsen.

Espen smiler lurt, og plasserer bena i en skruestikke rundt hodet hans. Når de få sekunder senere ligger som en medusa av armer og bein, bare noen centimeter fra hverandres skjeggstubber og prater og ler, fremstår plutselig MMA som et riktig så trivelig fritidssyssel.

Ja, faktisk så trivelig at det av og til minner unektelig om noe ganske annet enn kampsport. Nærmere bestemt en aktivitet Marvin Gaye har sunget mye om. Eller til.

– Det var en jente jeg hadde noe på gang med som spurte om det var sånn liggeslåssing jeg drev med. «Det ser jævlig homsete ut», sa hun, forteller Daniel.

TINGO Tanken har altså vært tenkt før. For i motsetning til menn som fomler vilt bare de skal gi hverandre en klem, har kampsportgutta et særdeles avslappet forhold til kroppskontakt seg imellom.

– Du ligger jo og gnukker deg opp til en svett kropp, men tenker ikke noe særlig over det, sier André Sagvolden, som når han ikke slåss er norsklærer.

Men hva når de møter kvinnelige motstandere?

Medlemmene forteller at de slett ikke diskriminerer. De opererer med den samme ikke-eksisterende intimsonen overfor det motsatte kjønn.

– Når du slåss med en jente, behandler du henne som om hun skulle være en hvilken som helst motstander. Det er uunngåelig å komme borti pupper og sånt, men jeg tror ingen rekker å reflektere noe særlig over det, sier Fredrik Sørenstua.

– Icebreaking er ganske lett i denne idretten, legger André til.

Tia Karlsen