En over fem hundre år gammel kampsport lever fremdeles i beste velgående på Blindern hver mandag og onsdag.

2010-08-18

Brasil, år 1500. Afrikanske slaver jobber hardt på de portugisiske plantasjene. Når de har en ledig stund, finner de seg en gresslette og danser og spiller musikk. Noen driver med kampsport, men det er strengt forbudt og må derfor holdes skjult for slaveeieren. Capoeiraen oppstår her, i møtet mellom slaver fra ulike steder i Afrika, som en skjult agenda for opprør.

– Um, dois, três…

Blindern, år 2010.

– Capoeira er lek, dans og musikk, sier Claudinor Ribero Silva mens han gjør seg klar til den første capoeiratreningen på Blindern etter sommerferien.

Han har drevet med capoeira i 33 år og har et rødt belte rundt livet. Det betyr at han har oppnådd den høyeste graden innenfor capoeira og har blitt utnevnt til mester. Under trening blir han kalt Mestre Maclau. Han presiserer at man trener ikke capoeira, man spiller capoeira.

Sal fire på Blindern Athletica blir inntatt av åtte hvitkledde utøvere med grønne, lilla og blå belter. Det er klart for semesterets første capoeiratrenig. De begynner med en grundig oppvarming av hele kroppen. Mestre Maclau løper rundt i en sirkel og gjør ulike bevegelser med bein og armer. Så tar han fram en lang stav med en streng på. Berimbauen er hovedinstrumentet i capoeira.

Uten å bli bedt om det setter de hvitkledde seg i ordnede rekker på gulvet.

– Um, dois, três, quatro, cinco, seis, sete, oito, nove, dez...

En og en teller de høyt til ti på portugisisk mens de ligger på gulvet og tøyer muskel for muskel. Det er viktig at hele kroppen er varm og uttøyd før man går i gang. Mestre Maclau går rundt og spiller mens han sjekker at de gjør øvelsene rett.

Kampdans

– Det enkleste og mest grunnleggende er ginga, som betyr dans, sier Mestre Maclau.

Det går ut på at man lager en V med føttene på gulvet i takt med musikken mens man ser motstanderen dypt inn i øynene. Utøverne går sammen to og to og øver på forskjellige bevegelser. De slår hjul, sprarker og ruller på gulvet. Det ligner egentlig litt på breakdance, bare mer krevende.

– Capoeira består av åtte ulike sekvenser, hvor man angriper motstanderen og forsvarer seg selv, forklarer Mestre Maclau mens han klimprer på berimbauen.

Ikke alle øvelsene sitter like godt etter sommerferien. Presisjon er viktig. Flere ganger er det centimeter som avgjør om en fot treffer hodet til motstanderen eller ikke. Etter grundig oppvarming og uttøying blir det en liten drikkepause.

Blindernimport

– For ti år siden var det ingen i Norge som visste hva capoeira var, sier Anne Leifsdatter Grønlund. Hun har spilt capoeira i over åtte år og har et grønt belte knyttet rundt livet.

– Om man ønsker å trene hele kroppen på en effektiv måte er dette perfekt, sier hun. For henne handler capoeira også mye om samhold.

– Det hele startet i 1993 da en student fra Blindern var på studietur i Portugal. Der traff hun en mestre og inviterte ham til å holde en workshop for en liten gruppe studenter i Norge, sier Mestre Maclau. Han bruker kampsporten som terapi.

– For meg er det også terapi, jeg må spille capoeira minst to ganger i uken for å holde humøret oppe.

Inn i rodaen!

– Pausen er over, dette er ikke ferie, sier Mestre Maclau spøkefullt.

Det er tid for treningens høydepunkt. Alle stiller seg i en ring, roda. Mestre Maclau spiller på berimbauen mens utøverne synger og klapper i hendene. To utøvere går inn i ringen, ser hverandre dypt inn i øynene, danser noen steg. Plutselig sparker den ene, den andre dukker og svarer med et slag mot utforderens mageregion.

– Man berører kun bakken med hendene, føttene og hodet. Klærne skal ikke bli skitne, forklarer mesteren, mens han spiller på rimbauen.

Nye utfordrere entrer ringen, tempoet øker. Mestre Maclau spiller fortere og fortere på berimbauen. Alle klarer å holde klærne rene. På slaget ti stopper musikken. Treningen er over for denne gang.

Men hvem vant?

– Det er ingen vinnere i capoeira, og det er heller ingen tapere. Det er en lek, sier Mestre Maclau.

Nordis Tennes

Martin Anders Dahl (foto)