;)
Nachspieldronningen
HVEM: Gisken Armand STUDERTE: Den Norske Teaterhøgskole NÅR: 1983 – 1986 AKTUELL MED: Spiller i Blodig Alvor på Nationalteateret
Å bo i en gigantisk sveitservilla gjorde Gisken Armand til klassens festfikser. Hun giftet seg tidlig i studieløpet og flyttet inn i en villa på Frogner. Hun beskriver selv bosituasjonen som helt spesiell.
– Jeg var veldig bortskjemt. Å bo i stor villa som student var helt fantastisk. Huset mitt ble et naturlig feststed og gjorde at jeg ble klassens nachspieldronning, forteller hun.
– En kveld mannen min kom hjem fant han en gjeng av teaterstudentene i vill dans til arabiske toner. Vi var ikke akkurat typene som satt rundt et bord og pratet på fest, smiler hun.
Gisken Armand er både høyt og lavt der vi sitter på en café på Frogner i vårsola. Hun sitter sjelden stille, og bak store solbriller kan man skimte øynene hennes, livlige og intense. Hun forteller om fester og dansing, og beskriver et helt spesielt klassemiljø.
– Det var hele tiden en helt spesiell energi mellom oss i klassen, forteller hun. Vi var mange, og til dels motstridende personligheter.
Etter endt studietid fortsatte Armand og klassevennene sammen, og dannet frigruppen «De unges forbund». Hun forteller at gruppen ble startet delvis ut i fra et behov for å fortsette å utforske på egen hånd og delvis som et slags opprør mot de store institusjonsteatrene.
– Det eksisterte hele tiden en holdning om å rive ned for å bygge opp selv. Vi var nok en ganske slitsom klasse, og jeg var nok ganske slitsom selv, utfordrende og vitebegjærlig, sier hun med et smil.
Hun smiler i det hele tatt ganske mye, Gisken Armand, men hun er også dønn alvorlig og ettertenksom. I løpet av samtalen vender hun flere ganger tilbake til et teaterprosjekt hun var med på.
– Noe av det jeg husker og likte best er et prosjekt hvor noen av elevene og Kai Johnsen, som var intruktørelev, uten lærere dro ut til Husebergøya og lagde en forestilling selv i samarbeid med eksterne kunstnere. Publikum ankom i båter og kunne hver for seg utforske forskjellige episoder som utspilte seg rundt omkring på øya og i fabrikkbygningen der. Det var en helt annen måte å spille på som jeg virkelig elsket, forteller hun.
Lidenskapen for teater skinner gjennom i løpet av samtalen. Hun beskriver en hverdag hvor teater var altoppslukende. Hun fikk aldri nok. Likevel er Armand klar på at tre år ved Teaterhøgskolen var mer enn nok.
– I ettertid synes jeg det er veldig greit at studietiden er over. Det var tre år i en veldig lukket verden. Man kan fort begynne å tenke at man er verdens midtpunkt. Å komme ut i verden ga en viktig perspektivendring, sier hun.
På spørsmål om hva slags lærdom hun sitter igjen med i etterkant blir hun derimot dødsens alvorlig og tankefull. Hun medgir at det er et spørsmål hun stadig kommer tilbake til. Hun veier ordene sine lenge.
– Jeg tenker noen ganger at jeg var litt for pliktoppfyllende. At jeg hele tiden strevet for å lære etablerte konvensjoner i stede for å bryte med dem.
Dag Grytli • Marthe Amanda Vannebo (foto)
