Inspirerende lesning! Takk!

Det er ikke undervisning som står i fokus på UiO, men forskning. I mange kretser blir god og tilstrekkelig undervisning sett på som mindreverdig ift. det å publisere forskning. Synd, men slik er desverre kulturen blant de ansatte ved Norges største universitet.

Imponerende, selv om det ikke opplyses noe om karakternivået hun har oppnådd. Liknende historier har vært framme i media tidligere, med folk som tar over 100 stud.poeng pr. semester. Jeg personlig fatter ikke hvordan det er mulig, spesielt ikke i kombinasjon med deltidsjobb, trening, tilnærmet normalt (sosialt) liv, samt gode eksamensresultater. I tillegg kommer dysleksien inn som i dette tilfellet. Har aldri klart mer enn 40 stud. poeng i semestret, og har ofte hatt problemer med å klare 30 med gode resultater.

Jeg er ikke enig i at det stilles lave krav til studentene. Ved et universitet må studentene gis rom for å stille krav til seg selv, og det er vel også det som har skjedd i dette tilfellet.

Bare en hypotese fra min side, men jeg har en mistanke om at jenter/kvinner fungerer på en litt annen måte mht studier. For det første virker det som de er mer auditive (dvs. de lærer mer ved å gå på forelesninger, delta på seminarer, gruppeundervisning osv). For det andre virker det som om det de kaller god studieteknikk går ut på å lese seg gjennom og memorere pensum vha god notatteknikk og stor lesekapasitet. Det fungerer sikkert veldig bra i det norske systemet, der eksamensprestasjonen står i fokus. Men straks man har en samtale med disse "superstudentene" virker det ikke som de har "kastet bort" tiden på selvstendig refleksjon - en egenskap som er helt nødvendig innenfor forskning.

Men universitetene blir jo stadig mer lik videregående, så det er tydelig at det er denne typen studenter som vinner i lengden. Gode studenter = dårlige forskere og vise versa.

Interessant hypotese, DC. Jeg har tenkt litt i samme baner. Superstudenter leser bare pensum, de er målbevisste og eksamensfokuserte, men that's it. En gang hadde jeg en samtale med en filologistudent som var veldig effektiv mht studieprogresjon. Et halvår etter avslutta hovedfag visste/husket hun ikke hvem Wittgenstein var...

Uenig med min initial-bror/søster, både i forhold til at det ikke er for lave krav, til at kjønnene fungerer annerledes i en studiesituasjon, og til at "superstudenter" ikke reflekterer selv.

At min mening er at kravene er for lave skyldes at det er flere som tar godt over normert antall studiepoeng per semester - jeg er selv en av dem, og jeg presterer rimelig greit; en og annen A, en og annen C, men i hovedsak B-er på mine eksamener. Jeg anerkjenner likevel at folk er forskjellige (samt at enkelte emner gir mange flere/færre studiepoeng enn de strengt tatt burde ut fra kompleksiteten, pensummengden etc.), og har forskjellig nivå de klarer å prestere på.

Det at kjønnene skal fungere på grunnleggende forskjellige måter synes for meg å virke litt søkt. Flere av mine medstudiner fungerer stikk motsatt av det du beskriver; og selv finner jeg at pensum fester seg best nettopp ved at jeg reflekterer over det.

At jeg, som muligens kommer inn i din "superstudent"-kategori, da hverken tar spesielt mange notater (og nesten aldri leser over dem) eller deltar på særlig mye undervisning, likevel presterer greit karaktermessig bør jo tyde på at min oppfatning om at folk først rett og slett bare er forskjellige stemmer bedre med virkeligheten enn at "jenter" eller "superstudenter" er ensartede grupper man kan skjære over en kam (og jeg både jobber, trener og fester ganske mye, i tilfelle du lurte).

Det bør kanskje spesifiseres; men jeg har ingen problemer med at enkelte tar 10-15 poeng per semester, og synes det er knallhardt. Som sagt, folk er forskjellige.

Med det sagt vil jeg også si det står respekt av Houge, som står frem på denne måten. Det er ikke mange av mine venner som vet hvor mange poeng jeg tar, nettopp fordi jeg synes det er litt ubehagelig å fortelle. Slik sett har DC kanskje rett i at universitetene er i ferd med å bli mer som videregående; da i at det er i ferd med å bli litt skambetont å "være smart" - her i betydningen å prestere mer enn flertallet.

@DC2:

Som sagt er dette en hypotese i den forstand at jeg ikke kan "bevise" noe som helst. Hypotesen baserer seg på mine høyst subjektive (muligens "fallosentriske" og "heteronormative") observasjoner og erfaringer.

Når jeg er uenig i påstanden om at det er for lave krav, skyldes det (som tidl. nevnt) at jeg mener at universitetsstudenter bør forventes å ha evnen til å stille egne krav til seg selv. Det mener jeg er en del av hele vitsen med et universitet, men jeg innser at dette er litt "far out" når universitetet blir mer og mer skolepreget og videregående-aktig.

Siden jeg ikke kjenner ditt tilfelle konkret, kan jeg bare uttale meg på generelt grunnlag. Det at noen mener de "eksterne" kravene er for lave, kan jo skyldes at noen er "pensumslaver" og ikke stiller selvstendige krav til seg selv. Selv leser jeg veldig mye utenom pensum for å få perspektiv på det jeg studerer, og jeg bruker veldig mye tid på refleksjon. Det er ikke lønnsomt i kort perspektiv, og gjør at jeg er en "ineffektiv" student med relativt lav studieprogresjon.

Hvor mange tar flere poeng over normert antall studiepoeng per semester? Verken jeg eller DC2 har vel kontroll på den statistikken. Jeg vil tro det gjelder en liten minoritet med stor lesekapasitet, høyt energinivå (ADHD light?) og ekstremt begrenset pensum-fokus.

Det ser ingen motsetning i din påstand om at det er store individuelle forskjeller og min hypotese om at det kan eksistere gruppeforskjeller langs f.eks. en kjønnsakse (selv om disse gruppene i andre henseender ikke er ensartede). Gutter og jenter har en tendens til å fungere forskjellig mht læring, hva de studerer osv. Litt finurlig at noen i kjølvannet av Hjernevask-debatten kan finne på å betvile noe såpass åpenbart.

Det at du kan tromme sammen noen unntak fra regelen (inkl. deg selv) avkrefter jo ikke "regelen" (el. hypotesen) i seg selv.

Duu sier du reflekterer mye over det du leser og at du lærer bedre på den måten. Her kan det sikkert være store forskjeller på fagene, men min erfaring er at HF fag generelt ikke premierer selvstendig refleksjon, men reproduksjon av pensumrelatert stoff. Dersom du ligger jevnt over på B-nivå karaktermessig, tviler jeg sterkt på at du bruker mye tid på refleksjon og/eller leser mye utover pensum.

Når det gjelder DC2s påstand om at Janteloven fortsatt har gyldighet, mener jeg vi snakker litt forbi hverandre. Det du sikter til gjelder kanskje innenfor vennekretsen i studentmiljøene. Men på makro-nivå (samfunnsnivå) gjelder jo ikke denne "loven." Jeg regner med at det er derfor intervjuobjektet i denne artikkelen synes det er mer enn greit å eksponere sin "flinkhet", fordi det er "flott" å være "superstudent". Det er bl.a. lønnsomt økonomisk, og universitetsbyråkratiet vil selvsagt ha slike studenter. På makro-nivå blir det derfor "BS" å hevde at det er skambetont å være flink, å være "dux".

Det stemmer at det ikke trenger være motsetninger mellom våre syn; men vi snakker nok litt forbi hverandre på flere punkter - jeg fikk i forbifarten inntrykk av at din holdning lente seg i retning av "det må være stort flertall av jenter som klarer mer enn normert antall poeng, og dette må skyldes en helt særegen, kjønnsbestemt studieteknikk". Da ser du også hvorfor det kunne virke... vel, søkt.

Hva janteloven gjelder er det klart jeg snakker om innad i studentmiljøer - og slett ikke alle disse - men Universitas har da også først og fremst studenter som sitt publikum. Det vil fremgå temmelig klart for fremtidige arbeidsgivere at jeg har gjort en del mer enn påkrevd, rett og slett ut fra hvor lang tid jeg har brukt på studiene.

Jeg vil uansett hevde at min holdning på dette punktet ser ut til å stemme; og også at dette speiles i kommentarene på denne saken. Når det impliseres at studenter med høy progresjon knapt kan ha noe særlig til sosialt liv, samt presenteres nokså nedsettende fraser om disse - "gode studenter = dårlige forskere", "husker ikke noe etter et halvt år" og "kan ikke være særlig reflekterte" - må kunne sies å underbygge dette.

Jeg minner avslutningsvis om at jeg ikke skrev noe om hvilket fakultet jeg tilbringer mest tid hos, men jeg vil heller hevde at selvstendig refleksjon må kunne sies å være mer... "straffbart" på en del MatNat-fag enn på HF ;)

Vel, dersom DC2 er MatNat-student forklarer jo det en god del. Pensum er jevnt over (kvantitativt) mye mindre enn på HF/SV. Som sagt fastholder jeg min påstand om at dagens skoleaktige universitet er best tilpasset den "feminine" majoritetsstudenten, altså fokus på kollokvier, "syklubber", snakkegrupper, og generelt auditivt innrettet pedagogikk.

Min erfaring (som sikkert mange vil være uenig i) er at gutter generelt er mer individualistiske og mindre gruppeorienterte, og baserer seg mer på selvstudium enn på kollokvie-modellen. Men så er da de fleste fagene ved universitetet dominert av jenter/kvinner, så det er kanskje helt greit at opplegget er tilpasset dem. Jeg nøyer meg bare med å konstatere dette som en observasjon, uten å kritisere.

Årsaken til at jeg foreslo formelen superstudent = dårlig forsker, er at en god forsker (dvs. i forskningsfronten) må være grensesprengende, dvs. han/hun må søke ny kunnskap, våge å gå nye veier, tenke det utenkelige osv. Dersom jeg har rett i at "superstudenter" er pensumslaver, premieres de i utdanningssystemet for sin effektivitet (les: "mekanisk" reproduksjon av kunnskap, som egentlig ikke krever spesielt høy intelligens), mens de scorer lavt på selvstendig, kreativ og/eller original tenkning. Jeg tviler også sterkt på at en student som i årevis BARE leser pensum for å bestå en eksamen e.l. er genuint interessert i sitt/sine fag. En intellektuell person vil kjede livet av seg i en pensumslave-situasjon. Dårlig/ineffektiv student kan bli god forsker...

DC2, det finnes ingen "kjønnsbestemt studieteknikk" som du skriver. Men det er ikke spesielt vanskelig å se at det er forskjeller i hvordan jenter og gutter lærer. Jenter ER mer gruppeorienterte, mer verbale og liker "tegning og maling" med tusjfarger, smileys osv. De har bedre disiplin enn guttene, men de er veldig lite kreative. Jeg har sett mange A-essayer fra mine medstudiner, og det er til å gråte over. Bra språk, men "frøken-flink" oppramsing av pensumstoff.

Ja jeg var selv ute i både Universitas og VG for et par år tilbake med veldig høy studiepoengproduksjon (100+). Etter at det hadde gått relativ dårlig i begynnelsen av studiene begynte jeg å ta flere og flere emner opp samtidig og etterhvert innhentet jeg meg selv og tok bare massevis av studier samtidig. I tillegg var jeg hyperaktivist og drev med løpesedler og aksjoner for fredsaktivisme nærmest konstant.

Men var det klokt? Vel, det var jo i hvert fall ikke meningen til å starte med. Ideen med å studere på UiO var egentlig å få noe dannelse heller enn utdanning. Men med all den oppslitting og konstant eksamensstress samt irrelevant pensum spesielt i antropologi (irrelavnt ift å forstå hvordan verden henger sammen idag) så handlet til slutt alt bare om hvordan men muligst fort kunne malke innholdet ut av en tekst og så reprodusere den på eksamen. Egentlig er dette en ganske brain-dead øvelse. Det gir ikke dannelse og praktik-relatert utdannelse får man jo heller ikke.

Det ble da også slik at jeg fant ut av at relevant literatur var noe jeg måtte finne utenom studiene og lese i fritiden. Jeg fant etterhvert ut av at på SV så aksepterer de ikke en gang andre tekster enn hva som de alltid har undervist. Med tilgang på nesten all literatur som er skrevet om alt nå om dager virker det mer og mer absurd.

Karakterer på UiO blir gitt stort sett etter terningekast-prinsippet var min konklusjon etter mange års studier der. Det handler ikke så mye om hvor mye eller lite tid du bruker på å forberede deg til en enkelt eksamen (så snart du kommer over et bestemt nivå). I stedet handler det om å ta så mange eksamener som mulig. Noen vil man stryke i, noen vil man få dårlige karakterer og andre igjen vil man få bra karakterer i. Men der er ingen sammenheng i hverken hvor godt man likte faget, hvor mye tid man brukte, hvordan man tror eksamen har gått og den endelige eksamenskarakteren man får.

Broren min studerte på RUC i Danmark og der var det ifølge ham enda verre. Den skandinaviske universitetsmodellen som sådan virker ganske ødelagt.

Men kanskje det er meg som har feil forestilling om hva poenget med et universitet er. Neon mener at masse-universitetetene slik vi har sett dem etter andre verdenskrig egentlig er til for å absorbere mest mulig ungdommer. Gitt stadig nye teknologiske fremskritt hadde man dengang muligheten til å kutte mer og mer radikalt ned i arbeidstiden, men det ville ha gitt for mye fritid til å finne på dumheter. Eller man kunen ha beholdt et stort militær, men det ville vært farlig med Sovjet-US kranglinga kjent som den kalde krigen. Det man valgte var så å beholde en arbeidstid på 35-40 timer i de vestlige landene og sende flere og flere til å ta lange utdannelser. Det smarte ved denne løsninga er da også at man fjerner spesielt unge folk som fortsatt ikke har barn og derfor er mest villig til å streike eller ødelegge for makthaverne på andre måter. Utefra et slikt perspektiv -- ja da funker universitetetene jo fortsatt perfekt.

Og hvis det er slik, så nytter ikke alle de ekstra kurser Johanne tar her -- for hvis det gis kursing i hvordan man skal ta flere studiepoeng og alle begynner å ta flere studiepoeng og dermed blir ferdig med studiene tidligere, må myndighetene jo forlenge studieforløpene for at system fortsatt skal fungere. Jeg kan også si at jeg har brukt lesesaler veldig sjeldent og i hvert fall ikke satte opp slike tidsplaner. Det funket mye bedre for meg å sette meg ned på jernbanetorget med bøkene og lese der midt i mylderet av folk som kom og gikk.

@DC: Det med forsker-student motsetningen tror jeg du har rett i. Men (og nå begynner jeg å uttale meg om greier jeg kun har en anelse og ikke konrekt viten om) hvem er egentlig interessert i en riktig "forsker" på universitetet? Innenfor HF og SV er det jo mange insentiver for bare å ha folk som kommer til konklusjoner som er i tråd med den rådende politikken i landet. Det å være ansatt som "forsker" ansatt på et av de to fakultetene på UiO ville jeg derfor ikke se på som det samme som virkelig å være en som utforsker den menneskelige tilværelsen. Jo sikert, det finnes folk som tenker der, men det er et mindretall og de er der gjerne på tross og ikke på grunn av de kontroversielle tingene de sier.

Jeg har selv sittet som studentrepresentant i et par råd innen universitetssystemet. Det generelle intellektuelle nivået på de som sitter og styrer universitetet er ekstremt lav. Det sitter bare og styrer og det virker ikke som om de bryr seg så mye om det er et universitet, en mellomstorbedrift som rpoduserer tannpasta elelr en konsentrasjonsleir de styrer. Prinsippene om effektiv bruk av resurser, kostnadsminimering og øking av produksjonsvolumen er nøyaktig de samme.

Takk, JW, du løfter denne diskusjonen opp på et helt annet plan.

Jeg forsøker meg på en liten oppsummering:

1) Det ofte ekstremt tilbakestående og konservative pensumet er i stor grad irrelevant og uinteressant for studenter som har en genuin interesse sine studier

2) En god (dvs. effektiv og brain-dead) UiO-student må i høyt tempo kunne "melke innholdet ut av en tekst og så reprodusere den på eksamen."

3) Utdannelsen resulterer verken i dannelse, praktisk-relatert utdannelse eller i reell (bare formell) forskerkompetanse.

4) Karakterer på UiO blir i stor grad gitt etter terningkast-prinsippet. Det er ofte ingen sammenheng mellom investering av tid, forståelse/interesse, og den endelige eksamenskarakteren man får.

5) Universitetet fungerer i praksis som en "ungdomsarbeidsleir", slik at 20- og 30-åringenes fritid, selvstendig tenkning og revolusjonære tendens får en varig knekk gjennom lange marathon-aktige utdannelser der studenter "nøytraliseres" både langs en kjønns-, rase-, kultur- og personlighetsakse.

6) Idealstudenten er en PC-aktig byråkratisk-effektiv "lesemaskin", mens "universitetsforskerens" virksomhet i stor grad er en variant av verdens eldste yrke, der maktelitens ideologi får en avsugning slik at den føler seg vel og får bekreftet sitt vridde verdensbilde.

7) Det generelle intellektuelle nivået på de som sitter og styrer universitetet er så ekstremt lavt at de gir blaffen i om det er et universitet, en barnehage, en mellomstor bedrift som produserer tannpasta eller en konsentrasjonsleir de styrer. Leser man rektoratets skriverier i aviser og blogger, består disse av 90% svada og utopiske slagord uten noen som helst rot i virkeligheten.

Det er bra at mitt studieløp kan engasjere.

Ang. læring er jeg overbevist om at det er noen som er ganske inviduelt og at det ikke finnes en formell. Jeg vet at jeg lærer og oppdager nye sider ved pensum best ved tankekart, diskusjoner i kollokvier og jobbe med å besvare spørsmål. Jeg er veldig glad i den Sokratiske læremåten. For meg er det helt merkelig å tro at studenter kommer som tomme sjeler til universitetet og at foreleserne skal fylle studentene med kunnskap. Som regel har man en del kunnskap om temaet fra før av. Etter eksamener fortsetter jeg å repitere på tankekartene mine, slik at selvom det er to år siden jeg tok exphil vet jeg fortsatt hovedmomentene i Menon eller det andre kjønn.

Metoder er kun en del av læringskurven. Man må både ha motivasjon, drømmer, tid, konsentrasjon, fokus, selvtillitt og kunnskap for å nå gode resultater.

Johanne, kan jeg gå ut fra at du sjelden eller aldri leser noe utenom pensum?

Hei! I en del fag (spesielt Sør Asia, internasjonal politikk og økonomi) leser jeg en del bøker, artikkler og tidsskrifter utenfor pensum. Dette er emner som jeg har en stor "lidenskap" for, så jeg kan bli helt oppslukt i det.

Sørasiatsk politikk og samfunn er noe jeg brenner for. Hehe, jeg har vel et større biblotek på India enn det UiO har.

Man får også utrolig mye igjen for å lese aviser (spesielt utenlandske), høre på nyheter (dagsnytt18) og se på TV, når man studerer samfunnsvitenskapelige fag.

Men om du spør om jeg leser romaner, så blir det mest tid til det i ferier eller som treningsøkter på hutiglesning.

En ting er å "bestå", som oppgis som målet i artikkelen. En annen ting er å forstå, og å få bra resultater, som gjerne kan brukes til noe utover å få studiepoengene og et pent vitnemål.

Klart man kan pøse på med studiepoeng og bestå, men hva er poenget? Jeg har selv tatt 30 studiepoeng hvert semester, og har fått toppkarakterer i mine fag, kanskje nettopp fordi jeg har fordypet meg i fagene jeg har gått i stedet for å tenke kvantitet.

Samtidig har jeg hatt en sosialt liv, og gjort masse gøy ved siden av. (Det innbefatter lesing av tilleggslitteratur, enda jeg er en av "superstudentene" som blir kritisert her). Jeg kunne brukt den tiden på å ta masse studiepoeng og bestå, som men sagt, jeg ser virkelig ikke poenget. Opplys meg gjerne om hva poenget skulle være.

Jeg har ikke slitt ned stolene på lesesalen, og får veldig lite ut av kollokvier. Jeg er uenig i at jenter studerer på en lite selvstendig måte. Det stemmer ikke på meg og mine studie-venninner i alle fall.

Enig med "Jente" når hun har problemer med å se poenget i å ta masse studiepoeng med ståkarakter, mens det for de fleste vil være viktigere å få toppkarakterer med normal studieprogresjon.

Jeg skjønner at det er unntak fra regelen, men iflg. mine observasjoner ER jenter mer entusiastiske/aktive mht kollokvier, gruppearbeid osv. "Syklubb" er kanskje en utslitt klisje, men jeg mener det er en kjerne av sannhet i den.

@jente: Jo for min del begynte det med at min danske lånekasse ikke lot meg være mer enn et år bakut i studieene. Så jeg måtte ta opp alt samtidig, for jeg strøk på det meste. Hvorfor vet jeg fortsatt ikke. Men da jeg plutselig sto på alt og fikk ganske bra karakterer i flere fag begynte det å gå opp for meg at det ike var særlig mye sammenheng mellom eksamensbesvarelse og karakter. kanskje det har å gjøre med at jeg vsrate på dansk eller at jeg nettopp hadde lest masse utenom pensum når jeg hadde brukt for mye tid på et emne. For å få mange bra karakterer måtte jeg derfor ta masse emner. Det er litt som at det er enklere å vinne i lotto hvis man tar kjøper flere skrapelodd. Dessuten -- og det er ikke løgn -- det å ta studiepoeng kan være vanedanende. Man må jo liksom overgå seg selv hver gang og det blir bare mer og mer. Til slutt måtte jeg selv si stopp (både fra studiepoieng-produksjon og aktivisme), og den eneste måten å gjøre det på var å dra utenlands. Men jo, jeg hadde faktisk også et sosialt liv samtidig med jeg studerte slik. Jeg tror at alle dere som kun tar 30 studiepoeng er mye mer i balanse med dere selv enn mange av oss andre. Og helt ærlig burde de fjerne hele denne produksjonbsmodellen og de uendelig mange eksamener og gå (tilbake) til en modell der det er studiet som sådan og ikke poeng-produksjon med uendelige eksamener og mid-term papers som står i sentrum for studiet. Som tidligere sagt, så godt som all interessant literatur som er relevant er noe jeg har lest utenom studiet. Men for Blinderns forsvar må man si at mange av de jeg har hatt lange diskusjoner sammen med har vært folk jeg først mødte på Blindern i en elelr annen sammenheng.

Johanne: Takk for svar. Innlegget mitt var ikke ment som kritikk til deg personlig. Det er fint at du gjør det som passer deg best uavhengig av hvordan systemet er lagt opp. Men sett utenfra virker det meningsløst å ta så mange studiepoeng generelt.

Ut i fra forklaringen din skjønner jeg jo hvorfor du har gjort det. Men slik artikkelen står nå, så blir budskapet at vi som tar 30 studiepoeng burde tatt flere poeng, fordi noen klarer så mange som 83 poeng. Da blir jo 30 poeng latterlig lite i forhold, noe artikkelen spiller på.

Den vinklingen er jeg uenig i, fordi resultater ikke er tatt med i beregningen, som jeg skrev lenger opp. Og fordi jeg ikke ser hva som skulle være hensiktsmessig med å ta masse poeng bare for å gjøre det.

Med tanke på det du skriver om balanse osv, mener du at det tross alt er bedre å konsetrerer seg om de 30 studiepoengene i semestret, enn å ta opp masse fag slik du har gjort?

Ops, ser jeg skrev til Johanne, mens det var Johannes som hadde svart. Men du må gjerne svare Johannes. (Og Johanne også, hvis du leser dette).

@Jente: For å si det slik, tida var ikke alltid like enkel. Jeg selv gikk aldri til noen form for psykologisk behandling fordi jeg vel fra før har en ganske sterk person, men mange rundt meg gjorde det. Man føler seg lett "anderledes" og lurer på om det er noe feil med en selv.

Hva jeg mener angående om det er bedre å ta 30 studiepoeng, så jo. Hvis ikke hele opplegget var lagt opp som en massiv filtrering der man aldri kan være sikker på om man ikke er blant de 30% (eller hva det nå er) de har planlagt å filtre bort, eller man av andre årsaker kan være sikker på alltid å stå samt få jobb etterpå (statistisk sett ville jeg tro det er tilfellet hvis du har norske hvite middelklasseforeldre som har studert mer eller mindre som som du gjør nå), så ville jeg ikke tatt mer enn 30 studiepoeng per semester og så heller brukt mer tid på egne studier av relevant materiale.

Helst burde systemet reformeres så det handler mer om læring og selvstendig tanke enn filtrering av studenter og oppgulp av ting man har lest. Det er ikke noe feil med et system der alle klarer få bachelor-graden sin.

Jeg tror dessuten det er tull å tro at vi som har tatt flere studiepoeng på noen måte er mer intelligente enn alle andre. Og de som ikke føler behov for å ta flere studiepoeng burde absolutt ikke begynne på det heller. Livet er mer enn bare studier!

Karakterene mine er forresten offentlig tilgjengelige . De inneholder både bra og dårlige karakterer, men jeg for min del har valgt å ikke pøve å gjemme noe av det unna. Jeg kan i de fleste tilfeller som tidligere sagt ikke skjønne hvorfor en karakter ble bra eller dårlig -- heller ikke etter å ha sittet eksamen kunne jeg tenke meg til det ene eller andre.

Må si meg 100% enig med Johannes W. her. Jeg baserte meg også på lotto-/Las Vegas-modellen, der jeg la opp til 80-100 sp. i vårsemesteret (som jo er mye lenger enn høstsemesteret) i starten av semesteret. I løpet av semesteret måtte jeg så melde meg ut av enkelte kurs pga. arbeidskapasiteten ikke strakk til, men satt igjen med kanskje ca. 50-60 sp. Resultatmessig kunne karakterene ofte fordele seg som 10-20 sp. A, 10-20 sp. B, 10-20 sp. C-D-E-F.

Det å klage på en karakter har etter min erfaring ingen som helst hensikt. Jeg har klaget mellom 10-20 ganger og aldri fått medhold og aldri fått begrunnelse for karaktersettingen.

Etter noen år i systemet forstår man fort at hele systemet er et simulacra.

Så mitt sp.mål til Johannes Wilm blir om hvilke erfaringer han har fra andre land. Etter det jeg har hørt og lest er ikke Danmark stort bedre enn Norge.

Selv mistet jeg studieplassen min på masternivå pga. noen i systemet ikke likte mine prosjektbeskrivelser (det er jo også en hjernedød, typisk norsk øvelse som ingen andre land jeg kjenner til holder på med).

Så hvor skal man studere hvis man vil ha et normalt liv og normal studieprogresjon med minimalt byråkrati? Italia?

@DC: Ja jeg vet det ikke selv. I Tyskland og Mexico by virker det for meg som om studentene er mer interessert i det de studerer og det kommer mer "dannelse" ut av det. Men så er det mange i Tyskland som aldri blir ferdig med studiet fordi det legges opp til en mega-eksamen på slutten som man kun får gå opp til 3 ganger og hvis man ikke består, har man ingenting. Og i Mexico by er de rundt 45 når de tar doktorgraden sin.

England og USA er spennende nok. Men det er jo betal-løsninger. Og det også totalt uforståelig hvorfor man i USA ikke trenger så bra karakterer i matematikk hvis man er god til å spille baseball. Italia kjenner jeg ikke så mye til.

@DC: Både Frankrike, Italia og tildels alpelandene kan tilby mer frihet og muligheter for et mer normalt student/forskerliv enn Norge/Skandinavia. Så for de som er selvfinansierte, kreative og frihetselskende kan dette være et alternativ til den zombie-aktige ørkenvandringen i Norge. Latin-Amerika (Brasil, Argentina) kan også være et alternativ.

Johannes: Jeg er enig i at selvstendig tanke er en mangelvare på Blindern.

Hvilke studenter mener du filtreres bort? Du synes alle burde ha mulighet til å klare å gjennomføre en bachelorgrad?

Jeg kjenner meg til en viss grad igjen i det du skriver om manglende sammenheng i innsats og karakterer. Jeg har fått A etter å ha lest tre uker, og jeg har fått B etter å ha lest tre måneder. Det er klart at da står man tilbake med visse spørsmål til hvordan systemet er lagt opp.

Kjenner flere som har fått A rett og slett fordi de vet hva sensor vil lese, og hvordan de vil ha det presentert. Og så avhenger det selvsagt av hvem sensor er, de har jo sine klare preferanser...

Synes det er kult at du skriver at det er tull å tro at folk som tar flere studiepoeng er mer intelligente enn andre, når du tilhører den gruppen som har tatt mange selv.

Jeg vil faktisk gå enda lenger enn Johannes gjør: UiOs pensum-fetisjisme er en fornærmelse mot intelligent liv. Det er umulig for intelligent liv å være fornøyd med i årevis å lese lokale helters pensumvare og ingenting annet. Det å få C eller D ved UiO kan være tegn på at du har talent. Det å få en A kan være et tegn på at du bør finne noe annet å sysle med.

"Og i Mexico by er de rundt 45 når de tar doktorgraden sin."

Sånn som i Norge, med andre ord.

Det skal sies at en norsk doktorgrad er mye mer enn det man kaller "doktorgrad" i de fleste andre land. Norsk doktorgrad er vel omtrent det samme som habilitasjon i Tyskland, hvertfall slik det har pleid å være.

DC: Du er ganske drøy med generaliseringene dine. "Jenter er sånn", og "A-studenter er sånn"..

Kanskje observasjonene dine sier mer om de som befinner seg i ditt miljø, enn om "jenter" og "A-studenter" i det store og hele.

Jente: Greit at du postulerer at jeg er drøy, men det ville vært bedre om du kunne komme med motargumenter. Mener du at en mekanisk reprodusering av (ofte veldig "tørr" og faglig utilfredsstillende) pensumlitteratur er et tegn på høy intelligens?

Du burde også oppdatere deg på hva jeg faktisk har skrevet, fremfor å tillegge meg noe jeg IKKE har skrevet. Påstander av typen "jenter er sånn", "A-studenter er sånn" er statistiske, ikke essensialistiske. Dvs. at det vil være unntak fra "regelen", nemlig at jenter ser ut til å være mer auditive og gruppe-/konsensusorienterte i sin tilnærming til læring (og bl.a. derfor lykkes bedre i det norske systemet) enn gutter som har en mer individualistisk tendens til/streben etter selvstudium og ikke-konform tenkning.

DC: Når jeg leser dine tidligere innlegg, så står at "du mistenker", det "virker som", "bare en hypotese fra din side","basert på subjektive observasjoner og erfaringer". Hvor er materialet som gjør dine påstander statistiske og ikke essensialistiske?

Å hevde at gutter har en "ikke-konform tenkning" (hva nå det skal bety), i motsetning til jenter, blir rett og slett for dumt.

DC: Nei, jeg synes ikke mekanisk reprodusering er et tegn på høy intelligens.

Men en A kan jo også bety at vedkommende har vært smart nok til å knekke karakterkoden, og bruker kunnskapen bevisst for å få gode karakterer. A´en sier ingenting om vedkommendes egenskaper ut over gode prestasjoner i nettopp eksamenssituasjonen (som det kan være ulike grunner til), derfor synes jeg det er en drøy forenkling å hevde at en A skal være et tegn på manglende selvstendighet eller, som du drøyt nok insinuerer, at vedkommende ikke er oppegående eller samfunnsengasjert.

Tenk om det finnes A-studenter som i tillegg til å gjennomskue og bruke karaktersystemet til eget forgodtbefinnende, har evne til kritisk, selvstendig, og ikke-konform tankevirksomhet (ja, til og med hvis de er jenter).

Det har ikke slått deg at en slik mulighet eksisterer?

Jente: Det vil ikke by på spesielt store problemer verken for deg eller meg å komme med vitenskapelige kilder som bekrefter at jenter og gutter har ulike tilnærminger til læring. Dersom du mener at det er dumt, for det stå for din regning.

Siden dette ikke er et vitenskapelig forum forbeholdt skolastikere har jeg i tillegg tillatt meg å meddele noe om min egne erfaringer etter flere års universitetsstudier. Det er påstander jeg åpent innrømmer er subjektive, og jeg har derfor ikke hevdet at disse er forankret vitenskapelig. At gutter som regel er mindre konforme i sin tankegang enn jenter synes jeg ikke nødvendigvis er en spesielt "dum" påstand, selv om den ikke kan bevises vitenskapelig.

Jente: "Men en A kan jo også bety at vedkommende har vært smart nok til å knekke karakterkoden, og bruker kunnskapen bevisst for å få gode karakterer."

Jeg tror nok at det finnes A-studenter av begge kjønn som har klart å "gjennomskue og bruke karaktersystemet til eget forgodtbefinnende" og som samtidig "har evne til kritisk, selvstendig, og ikke-konform tankevirksomhet." Men jeg tror de utgjør en ekstremt marginal minoritet. Det er ikke intellektuelt tilfredsstillende for en intelligent person å bruke såpass mesteparten av sin hjernekapasitet på å "knekke karakterkoden" gjennom flere års teoretisk ørkenvandring. En slik person vil vanligvis finne seg grønnere beiter der det er mulig både å bestå eksamener og samtidig utvikle seg som forsker/akademiker.

"Jente" synes at det er en drøy forenkling å hevde at en A skal være et tegn på manglende selvstendighet eller at vedkommende ikke er oppegående eller samfunnsengasjert.

Problemet er at jeg aldri har hevdet dette. Jeg skrev "kan være et tegn". Hva du mener med "oppegående" vet ikke jeg. Det er sannsynligvis fullt mulig både å være "oppegående" og samfunnsengasjert uten å være spesielt kreativ, intelligent eller ikke-konform.

@Jente: Jeg mener ikke at alle hele tiden burde stå på alt uansett det de gjør. Men dette burde kun skje hvis noe ikke har funket eller en person har valgt "feil" studie helt fra start uten at det ble oppdaget. Universitetet burde gjøre alt for å minske dette. Men hvis man snakker med mange av de ansatte på flere ulike nivåer på UiO, så er det tydelig at det råder en oppfattelse av at meningen med studeit er ikke å lære bort særlig mye, men i stedet at en bestemt prosentandel skal filtreres bort. det er for edm derfor at det er 115 studieplasser til bachelor i sosant og kun 55 studieplasser til mastergraden i samem fag, uten at man kan bruke bachelorgraden til noe særlig. Slik de ser det er derfor hele meningen med bachelorgraden å på en eller annen måte å kaste ut 60 studenter.

Det er denne modellen jeg sterkt misliker. neste spørsmål blir jo så hvem de filtrer bort. For mitt vedkommende virker det som om det kanskje finnes litt ulike meninger om det. Det er eneste måten jeg kan forklare på at jeg selv f.eks. kunne få både topp og stryk-karakter i veldig liknende emner der jeg var like godt forberedet og følte meg like bra/dårlig ette6r å ha tatt eksamen.

@Phd: Ja spennende det. Jeg selv studerer nå til PhD ved Goldsmiths College, University of London. Det virker som et mye bedre miljø til å bli tatt på alvor. Jeg begytne med hele tida å sitere alle mulige for meg irrelvante greier, slik jeg hadde fått vite under mastergraden på UiO for at det skulle se ut som om det var "objektivt". Jeg fikk vite at jeg bare skulle kaste alt jeg som ikke jeg selv synes var spennende.

Dessverre tror jeg tiden på UiO har ødelagt meg allerede, i hvert fall delvis. Jeg er ultra-nervøs for å stryke ved hver form for eksaminasjon og i stedet for å skrive det jeg virkelig mener (slik veilederen min mener jeg burde) prøver jeg for alt i verden å skrive nøyaktig lik de som allerede har bestått for å minimere enhver risiko. Hadde jeg begynt å studere i et slikt system fra starten av, hadde jeg nok skrevet friere og resultatet hadde vært bedre.

Jeg hadde egentlig oppgitt å gå videre etter jeg fikk en C på masteroppgaven. Men da jeg var aktiv i studentpolitikken fikk jeg et tipps av en av de administrative ansatte på høyere nivå at man mange steder ikke på noen måte bryr seg om de norske karakterene. Væpnet med rekomendasjoner fra tre professorer dro jeg så til England. Selvfinansert til å starte med, og så nå har jeg klart å få et student bursary for i år, og håper å bli ferdig veldig snart. Jeg har levd veldig fattig, men jeg har heller ikke søkt noe sted om penger.

DC: Først ber du meg lese innleggene dine fordi de skulle bekrefte at påstandene er basert på et statistisk, og ikke essensialistisk utgangspunkt. Når jeg deretter referer til innleggene dine, som tydelig er basert på nettopp essensialisme (tydeligere enn noensinne etter å ha lest dem igjen, faktisk), så er svaret ditt at dette ikke er et vitenskapelig forum. I rest my case.

Jeg har også mange års erfaring fra universitetet, og erfaringer mine stemmer ikke med dine. Argumentet med gutter og konformitet er og blir håpløst.

Jente: Et argument blir ikke nødvendigvis "håpløst" bare fordi du postulerer at det er det (i alle fall ikke for andre enn postulatets opphavsperson).

Jeg ber deg om å gjengi innleggene mine på en intellektuelt hederlig måte. Det er vel ikke for mye å be om, eller? Det er ikke essensialistisk å hevde at jenter som gruppe ("subpopulasjon") har en slik eller sånn tendens sett i forhold til en annen gruppe. Essensialisme blir det først når man overfører direkte fra gruppe-nivå til individ-nivå.

Det sier seg selv at kommentarfeltet i en studentavis ikke er riktig forum for å føre vitenskapelig bevis for div. påstander. Man kan likevel ha en meningsfull utveksling av synspunkter og ideer.

For å sammenfatte hva jeg mener vil jeg hevde at det på mange måter kan være en fordel å være litt "trang i nøtta" når man må gjennom 8-10 år med servile konformitetsøvelser i det norske systemet. Det er f.eks. liten tvil om at Johannes Wilms i denne debatten, er en intelligent, initiativrik person som har måttet søke seg til grønnere beiter utenfor Norge for å realisere sitt potensial. Det burde være unødvendig, så derfor dukker sp.målet opp om hvorfor det er slik.

DC: Alltid morsomt når en fyr ramser opp gutteegenskaper og jenteegenskaper. Det ender som vanlig opp med at jentene får de dårligste og minst prestisjefylte egenskapene tilskrevet. Merkelig det der. Men det er klart at når du har sett det, så er det nok noe i det.

Johannes: Ja, du sier noe der. Hensikten fra starten var vel at bacheloren skulle kunne stå som en egen grad, og dermed ville færre trenge/ønske master. Slik fungerer det jo ikke i praksis, og da blir det som du sier, at noen siles ut.

Det høres ut som du har funnet en løsning som passer for deg, fint å se at det er mulig. Lykke til med Ph.D! Ønsker å ta graden selv, og ikke nødvendigvis i Norge.

Jente: Det du tolker som "de dårligste og minst prestisjefylte egenskapene" er i dagens samfunn nøkkelen som åpner de fleste dører til suksess i betydningen karriere, god økonomi osv. "Alltid morsomt" når et fruentimmer ikke har mage til å mestre sitt eget heksebrygg av indignasjon, snerpethet og oppdemmet sinne.

DC: Ja, klart det er ment som et kompliment til jenter, når du hevder vi er konforme og uselvstendige. Hvordan kunne jeg tolke det annerledes?!

I tillegg briljerer du med dine enestående evner til observasjon: jeg er et indignert, snerpete og sint individ. Utvilsomt ikke verdt dine "intellektuelt hederlige" refleksjoner om verdens tilstand.

Jente: Hvorfor er det tilsynelatende så viktig for deg hva JEG mener om ditt og datt? I denne debatten har jeg og andre listet opp noen egenskaper som trolig er mest utbredt på "spinnesiden". Disse egenskapene blir stadig viktigere for å lykkes i dagens samfunn (inkl. utdanningssystemet). Hva er problemet?

DC: Jeg har ikke noe imot å diskutere, eller at folk har ulike meninger, men jeg syntes det var på sin plass å utfordre deg på noen av fordommene du åpenbarte underveis i innleggene. Jeg er fortsatt uenig i at uselvstendig og konform er egenskaper en bør rope hurra for å bli knyttet opp mot, og jeg kan ikke se at det på noen måte skulle være belegg for å knytte slike egenskaper opp mot jenter som gruppe. Men greit, det synes du, og da er vi altså uenige på det punktet.

Det jeg reagerer på er at en diskusjon om karakterer ender opp med at du tillater deg å liste opp negative karakteristikker, som du tillegger meg. Og det ut i fra noen korte innlegg på et forum. Jeg ser at du gjennomgående har valgt en provokativ form i innleggene, men det er grenser for å bli personlig.

Jeg ønsker med andre ord en unnskyldning.

Jente: Jeg kan gjerne dele ut unnskyldninger, men da må jeg først forstå årsaken (en falsk unnskyldning vil neppe bli godtatt uansett). Jeg kan ikke se at jeg har fornærmet deg personlig. Dette er en anonymisert debatt, og jeg har ikke kritisert deg personlig. Jeg har bare ytret meg generelt om mitt inntrykk som mannlig student, menlig at kvinner pr. idag har et komparativt fortrinn i det norske utdanningssystemet. Det er ikke sikkert at det nødvendigvis er negativt i seg selv, men jeg personlig mener det er problematisk for samfunnet som helhet.

Jeg setter pris på den friksjonen som vår uenighet skaper. Hva er det så egentlig denne uenigheten består i? Såvidt jeg kan se benekter du ikke at konformitet, gruppe-tenkning, konsensus-orientering (noen ganger omtalt med eufemismen "sosiale antenner"), byråkratisk-administrativ effektivitet, innsnevring av den intellektuelle horisont osv. er helt sentrale egenskaper for å lykkes i det norske utdanningssystemet (jf ditt uttrykk "knekke eksamenskoden").

De som ikke besitter disse "egenskapene" eller tilpasser seg status quo, har en lei tendens til å falle utenfor eller søke lykken utenlands. Som regel er gutter/menn overrepresentert i sistnevnte "taper"-kategori, mens jenter/kvinner er overrepresentert i "vinner"-gruppen (i alle fall i SV-/HF-/UV-fag).

I de eneste tilfellene jeg vet om der doktoravhandlinger har blitt skrevet og forsvart av mer enn én person i det norske systemet, har det dreid som om kvinnelige kandidater. Jeg er takknemlig om du kunne komme med eksempler på at en mannsduo har skrevet doktorgradsavhandlinger sammen.

DC: Vel, slik eg forstår det so kunne det lett lesast som om du skar alle jenter over ein kam i starten.

Eg tenkjer nett det same som deg; at jenter er overrepresentert i den gruppa som kann sitja og pugga, og so fort gløyma det etterpå.

Men eg kjenner fleire jenter som ikkje er slik, og det må absolutt segjast at eg kjenner mange gutar som køyrer på med den (i mine augo) totalt forkastelege pugg-til-eksamen og-so-gløym-metoden.

Sjølvsagt, det er systemet som er galt her; det er ikkje folk som utnytter sin feil, hadde ikkje dei gjort det so hadde det vore nokon andre.

Same kva; det finst flust av jenter som sjølvstendige og ikkje konforme.

Frode: OK, bare for å klargjøre det som egentlig sier seg selv: jeg mener IKKE at ALLE jenter er slik eller sånn. Jeg sier heller IKKE at ALLE menn er individualistiske ikke-konformister.

Dersom utdanningssystemet ikke hadde favorisert konformistene, ville vi hatt et helt annet samfunn idag, med et helt annet nivå på samfunnsdebatten.

DC: Med personlig sikter jeg ikke til dine meninger om jenter versus gutter, men at du beskriver meg som "et fruentimmer ikke har mage til å mestre sitt eget heksebrygg av indignasjon, snerpethet og oppdemmet sinne". What was that?

Vel, vel. Jeg setter også pris på friksjonen.

Jeg synes din oppsummering av systemet er ganske god, i alle fall for lavere grad (bachelor). Vi er enige i kritikken av hvordan systemet er lagt opp, og hvordan det fungerer. Nemlig svært dårlig, dersom hensikten er å skape et miljø som er romslig, i betydningen ja til fri tanke, kreative løsninger, nye måter å se ting på (i det hele tatt oppdagelse av nye perspektiver), fordypning og selvstendighet. Kvaliteter som bør kjennetegne forskning.

Jeg synes det er talende at det gjennomføres skoleeksamen så høyt opp som på master på universitetet. Skoleeksamen med den hensikt å reprodusere pensumet (og det er faktisk målet) er en så lavmåls måte å teste studentene på at det er litt utrolig.

Jeg kjenner ikke til hvor mange kvinner som disputerer i forhold til menn i Norge. Jeg har heller ikke noe eksempel på mannsduo (jeg har heller ikke søkt), hvor mange slike avhandlinger av kvinner kjenner du til?

Jeg har sett noen disputaser, og synes de holdt et høyt nivå. Hva er ditt inntrykk?

Jente: OK, jeg er enig i at den satsen var på kanten. Du omtalte meg som en "fyr" som "ramser opp gutteegenskaper og jenteegenskaper." Det var om ikke et slag, så i alle fall en ørefik. Men jeg tåler en støyt :) Ellers interessant og gledelig å se en viss bevegelse i din posisjon vis-a-vis utdanningssystemet.

Eksempel på "kvinne-duo"-avhandling:

ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=040952355&kid=biblio

Hei alle sammen! Har les alle innlegg med interesse. Ønsker bare å tilføye min egen mening: støtter DC og JW på det sterkeste ift deres erfaring, gode analytiske og logiske evner med kritikk av utdanningssystemet i Norge. Det nasjonalsjåvinistiske innlegg fra "Norsk" vedrørende norsk doktorgrad som bedre enn i andre land er ikke bare latterlig men en direkte usannhet. Det stemmer overhodet ikke at norsk dr.grad er på lik linje med tysk habilitation. I andre land er det nødvendig å skrive to avhandlinger med tilsvarende to disputaser. Og selv om jeg selv er kvinne, vil jeg gjerne poengtere at UiO (enkelte institutter) ligner mer på kose- og fødestuer med vin- og kakelotterier enn på seriøse utdannings- og forskningsenheter.

Jente: du må i det minste kunne innrømme at jeg fikk lokket fram klørne og kvinnen i deg. Det er betydelig mer "saft" i innleggene dine nå enn innledningsvis, og friksjon/uenighet er stimulerende for tankevirksomheten. Ingenting er som en bra "krangel" :)

DC: Ja, du lokket frem kvinnen, og jeg må innrømme at jeg ble ganske tent av motstanden. Jeg tror vi hadde blitt et veldig lykkelig ektepar, hehe.

Du svarte ikke på hva du synes om den norske Ph.D. Og har du noen eksempler på (eller forslag til) problemstillinger som kan kjennetegne forskningsprosjekter i et ikke-konformt samfunn?

Jente: Stay tuned :)

Universitetene i Norge blir stadig mer skoleaktige. Du har skrevet om masternivå. På PhD-nivå har vi det samme problemet. Nivået varierer naturligvis, og er vanskelig å måle. Jeg har vært på noen helt sjokkerende disputaser, der kandidaten åpenbart ville fått stryk om det hadde vært i et annet land.

Frankrike og Italia er land har en rik intellektuell tradisjon og som tolererer ikke-konforme intellektuelle/akademikere. Tror ikke Baudrillard, Foucault, Agamben eller Vattimo ville hatt store sjanser i Norge. Foucault møtte jo f.eks. veggen i det svenske utdanningssystemet. Hva tror du?

" Det stemmer overhodet ikke at norsk dr.grad er på lik linje med tysk habilitation."

Det gjør nok det. I Danmark oversetter de de samme gradene (som er identiske med de norske - så identiske at UiO brukte forskriftene til Københavns Universitet i flere år før man vedtok sine egne) som Habilitation.

"I andre land er det nødvendig å skrive to avhandlinger med tilsvarende to disputaser"

Akkurat som i Norge med andre ord (disputas er ikke alltid noe krav for å få PhD, hvertfall ikke i England og Australia etter hva jeg kjenner til, trolig heller ikke alltid i USA). Første avhandling i Norge: Hovedoppgave/magistergrad, som hvertfall tidligere i mange tilfeller var på minst samme nivå som utenlandske doktorgrader (i følge Rune Slagstad var "en god hovedfagsoppgave" på nivå med ph.d.). Andre avhandling: Norsk doktorgrad.

Det ovenstående gjelder slik praksis har vært i Norge de siste 200 årene, ikke hva man nå evt. prøver med den forvirrede "Kvalitetsreformen".

Jeg bør presisere at når jeg snakker om doktorgrad mener jeg de tradisjonelle doktorgradene. Nivået på den nye ph.d. er mye lavere, som kjent (i Danmark regnes ikke ph.d. som doktorgrad i det hele tatt, men som en grad på nivå med lisensiatgraden).

DC: ;)

Jeg har også sansen for provokatører, og synes det er viktig å gi folk som tenker nytt plass for å få fremdrift i verden, å få gode debatter, gode konflikter, og gode løsninger.

Mulig du har rett i at de nevnte ikke ville hatt sjanse i det norske systemet?

Jeg må innrømme at jeg selv frykter at mitt planlagte tema på Ph.D (hvis jeg kommer meg dit, og det regner jeg med, jeg tilhører tross alt "spinnesiden") ikke vil bli godkjent, fordi det er et for kritisk utgangspunkt. I så fall må jeg snike det til over tid. At jeg i det hele tatt tenker slike tanker er vel et tegn på at noe er veldig feil. Men slik tror jeg det er overalt. I samfunn der det er greit å være kritisk, så er det vel fordi trenden er å være kritisk akkurat da. Til det går over. Så blir det fengsler rundt provokatørene igjen.

Bra man kan flytte til utlandet.

Var det du som skrev et sted at du synes prosjektskisser er hjernedødt? (Høres ut som deg). Utdyp gjerne hvorfor...

Jente: Now you're talking ;)

En ting er sikkert mht originale "provokatører": de er ikke kjedelige. De ikke-kjedelige har vanligvis dårlige kår i Norge. Ta f.eks. folk som Ivar Giæver og Lars Onsager, som begge måtte ut av Norge for å bli oppdaget.

Jeg har selv bodd i utlandet i perioder, og mitt inntrykk er at det intellektuelle klimaet har mye med et lands kulturtradisjoner og befolkningsmessige "volum" å gjøre. Norge blir kulturelt sett for lite og for trangt.

Samtidig er det klart at majoriteten (dvs. de likegyldige og derfor kjedelige, både på "spinnesiden" og den andre siden) er fornøyd med tingenes tilstand.

Prosjektbeskrivelser er "hjernedøde" i den forstand at man må vite på forhånd hva man skal finne ut. Det er en rent norsk "liturgisk" øvelse som meg bekjent ikke finnes i noe annet land, og fungerer i praksis som en konformiseringsmekanisme som luker ut uønskede kandidater på veldig tynt grunnlag.

DC skrev at "Prosjektbeskrivelser er "hjernedøde" i den forstand at man må vite på forhånd hva man skal finne ut."

DC, glimrende observasjon som nok en gang indikerer at dagens norske master- og phd-avhandlinger er teknisk sett bra designet, men innholdsmessig svært sjelden innovative eller av grunnforskningsbasert. Idag er de fleste master- og phd-avhandlinger i Norge stort sett gode skoleoppgaver, men ikke seriøse vitenskapelige verker. Det finnes selvsagt unntak, men det er svært sjelden.

"Norsk" skriver om dr.philos-graden, men også her er det store variasjoner (veldig få er ekvivalente med to avhandlinger som i det sentral- eller østeuropeiske systemet). De fleste tar phd-graden, og det er den vi snakker om her.

DC: Ideen med prosjektskissen er jo forsåvidt grei nok, å lage et kart over tema, og fremgangsmåte i oppstarten, for å finne ut av noe. Det er jo lagt opp til at skissen vil endre seg underveis, og at den er ment som en hjelpemiddel i den første fasen, ikke at at man må vite det ukjente der fremme.

Foreleserne på master la stor vekt på utarbeidelsen av skissen, som om den skulle ha noen betydning når det kommer til stykket, det må jeg innrømme at jeg syntes var merkelig. Jeg regner med at skissen er til i hovedsak for å dokumentere at studentene har "gjort noe" for å fortjene de studiepoengene.

Det som overrasker meg på masternivå er at studentene må kaste bort dyrebar tid på å sitte med obligatorisk pensum som ikke har noe med de individuelle prosjektene og temaene å gjøre. Det er frustrerende å være tvunget til å bruke tid på å finlese bøker og artikler med teorier og vitenskapsretninger som en selv anser for å være piss (ja, en må selvsagt ha noenlunde oversikt over hva som finnes, men det er noe annet), og som en aldri ville finne på å tilsmusse eget prosjekt med, fordi en ønsker en bra karakter så en kommer seg videre. Den tiden kunne blitt brukt på fordypning i relevante verker, teorier, historikk osv.

Postdoc: Og hvilke kategori tilhører dine egne forskningsprosjekter?

DC: Takk for linken, rikt skildret. Interessant den Nedkvitne saken. Følger også med på det som skjer rundt Vilks med interesse.

Jente:I løpet av min akademiske karriere har jeg prøvd å satse på grunnforskning (som ved UiO ikke er førsteprioritet for å si det forsiktig). Dersom man "posisjonerer seg" i UiO-systemet kan ting gå greit. Men dersom man står på sitt, er initiativrik, satser på grunnforskning, internasjonalisering osv. blir livet som forsker veldig ugreit. Det eneste jeg fikk høre v/UiO er at det viktigste er å være pragmatisk, "kynisk" og ikke minst huske at det "bare er en dr.avhandling"... Aller viktigst ved UiO (mht videre tilsetting) er å være medlem av den "indre krets", ofte kalt gutte-/jenteklubben Grei. Kvaliteten på de arbeidene som leveres blir deretter.

Jente: Problemet med prosjektbeskrivelsen/-skissen er såpass åpenbar etter mitt syn, så jeg er ikke spesielt motivert for å utdype det så veldig mye.

Det er et akademisk-byråkratisk ritual som man ikke finner maken til i noe annet land jeg vet om (noe som i seg selv utløser mitt alarmsystem).

Det er nettopp dette nesten patologiske fokus på formalia som ødelegger folk, karrierer og forskning i det norske systemet. Man kommer aldri videre. Hele systemet er i praksis en skole der de "flinke" (=lydige) får små gullstjerner i karakterboken. Du påpeker treffsikkert at "studentene må kaste bort dyrebar tid på å sitte med obligatorisk pensum som ikke har noe med de individuelle prosjektene og temaene å gjøre." Det verste er at dette aldri tar slutt. På PhD-nivå må du gjennom den samme kverna en gang til. Det skulle ikke forundre meg om postdoc'er også må gjennom noen obligatoriske kurs.

Det er dette man slipper i en god del andre lands utdanningssystemer. Har man en bra idé og skriver godt, leverer man avhandlingen og forsvarer den, og ferdig med det. Mange EU-land gir blaffen i detaljstyring fra Bologna-prosessen, og foretrekker å gi folk en sjanse uten å holde dem på pinebenken i årevis med obligatorisk "skolegang" (=obligatoriske kurs, ritualer osv).

Og nei, jeg er ikke Georg K. men deler hans synspunkter :)

Kanskje begrepet 'Superstudent' er misvisende? Kanskje man kan tolke ordet slikt:

1.En som tar flere enn 30 sp i semesteret og består dem.

1. En som tar 30 sp eller mer i semesteret. Deltar i seminarer og undervisning med innlegg, og skriver gode besvarelser på oppgaver. Dessuten har en 'livs lang læring' holdning til studiene sine. Dvs at man leser og repeterer tekster som har hatt i pensum i senere tid, selv etter endt utdanning. Og bruker det man har lest i sitt liv.

Kanskje Johanne Houge er i den siste kategorien? Jeg tror mange kan ta flere enn 30 sp.

Men for noen er mer vanskelig praktisk enn andre. I biologiske kurs er labarbeid som man må kunne. Og noen ganger er eksamensdatoene for ulike emner de samme. Om man har nok penger til bøkene kan også være en hindring. Videre kan undervisning timer kollidere med hverandre. Kanskje man har barn som passes. etc

På en annen side kan man få god hjelp av f.eks akademiske venner, familie til å gjøre det bra i studiene. Kanskje man begynte å lese pensum mye tidligere, eller kanskje man har en tidligere utdanning nærliggende fagdisiplin.

Jeg synes Houges oppnåelse er beundringsverdig da jeg leste at hun repeterte stoff selv etter eksamen, og at hun trosset en autoritet som sa at hun ikke ville kunne lære andre språk enn engelsk.

Samtidig kan jeg tenke meg at disse artiklene skaper større forventninger til andre studenter. Studenter, som naturligvis har sine unike livsituasjoner, blir presset til å ta flere studiepoeng enn de klarer. Eller bokstavelig talt får dårlig samvittighet når de leser artikler som denne, når de synes det er vanskelig med 30 sp.

Kanskje artikkelen kunne ha skrevet mer om Houges studieteknikk. Det er åpenbart at hun kan mye om det å studere, fra tankekart,tidsplanlegging til valg av læringsformer (seminarer og kollokviegrupper).

Uttrykket 'superstudent' er vanskelig å forstå når det er mange tolkninger og variabler som gjør en student til superstudent. Alle studenter har sine unike utfordringer i studiesituasjon som kan gjøre at deres studiepoeng reduserer eller økes. Selv motivasjon, studieteknikk, holdning til det å studere er noen viktige faktorer. Houge er en 'superstudent' fordi hun ut av sin livsituasjon setter en høyere standard for seg selv. Andre studenter vil ha andre standarder og livsituasjoner. Kanskje artikkelen, skulle ha het Houge's akademisks suksess. Fordi ordet superstudent er for flertydig og fremhever ikke nyansene i studiehverdagen.

Jeg er enig i at det kan være en imponerende prestasjon å fullføre et universitetsstudium med gode karakterer på kortere enn normert tid. Et tema i denne debatten har imidlertid vært at det ikke nødvendigvis er slik, fordi "superstudenten" må være ekstremt begrenset (bare pensum), unormalt konform osv.

Men det er ingen tvil om at den effektive studenten er en favoritt i dagens byråkratiserte, skole-aktige universitet.

DC: Hvis du ser dette og er interessert i å fortsette praten, send meg en mail på kadaverrett@hotmail.com

Har vært borte en tid, men vil gjerne høre mer om ditt syn på diverse.

Jente og DC: SÅ søte dere er! Lykke til med det nye vennskapet

Wow :-) God sommer til Jenta og moa

Hei, Jeg håper virkelig ikke at noen leste denne artikkelen og fikk dårlig samvittighet fordi de ikke tok flere studiepoeng.

Forskjellige studier krever ulikt av en. Karakterene jeg fikk var 3 B ere og 4 Cere. Ente opp med å kun ta 70 studiepoeng. Siden jeg kun skal bruke tre av fagene i vitenmålet mitt er jeg ganske fornøyd. Jeg gjorde dette som et prosjekt både for å lære mer om ulike emner og å teste studieteknikker.

7 juli skal jeg samle venner og andre som er interessert i studieteknikker for et 4 timers kurs. Jeg er ingen ekspert og det er mest for morro. Men om noen skulle være interesserte, send meg en mail. johanne.houge@gmail.com

Johanne, kan du gi oss hovedpunktene fra studieteknikk-kurset for de av oss som ikke var der? Please?