Å våke over tusenvis av utagerende sportsentusiaster gjennom en blåfrossen frognerseternatt vil for mange høres ut som jobb. For studentene ved Norges idrettshøgskole er det fritid.

2010-03-17 Bildeserie (6 bilder)

Hva skjer når 5000 festkåte sportsentusiaster samles for overnatting i forkant av prøve-VM? Brann, flatfyll og mannssjåvinisme, for å nevne noe – men det er ingen ting «publikumservice» fra Norges idrettshøgskole (NIH) ikke kan takle.

Fullemenn og lavvobrann

– Primært er jobben vår å følge med. Om noen trenger noe, gjør vi så godt vi kan for å hjelpe, for eksempel med vedhogst og gravehjelp, forteller Astrid Høj, koordinator for de tolv frivillige studentene.

Alle studentene under hennes ledelse stammer fra friluftslivstudiet ved idrettshøgskolen, og meldte seg som frivillige så snart vervene ble utlyst. Sammen virker alle entusiastiske og positive, men som de forteller er ikke aksjonen helt foruten risiko og farer.

– Med hundrevis av bål, bemannet av fulle mennesker, spredt rundt på et så stort område, skal det lite til før noe kan ta fyr, sier hennes venn og medstudent Karl-Johan Kjøde.

– Vi hadde blant annet en lavvo som tok fyr i dag. En eldre mann drakk seg så stup dritings at han glemte å skru av primusen. Hvis ikke vennene hans hadde vært der for å redde han ut, kunne det fort ha blitt en temmelig tragisk situasjon, sier Kjøde.

Du kan fort se at alle rundt bålet er vant til snø, skog og åpen himmel. Flere sitter og patter på hver sin pipe, og når de beveger seg gjennom den mørke snøen er det med stødige, sikre skritt.

– Snille griser

Lyden, lukten og ikke minst synet av 5000 overstadig entusiastiske friluftsmennesker i mørket under en stjerneklar himmel, er nok til å bevege og varme selv det mest asfalterte by-hjertet. Det gryntes, hoies og hyles overalt. Den tjukke bållukten ligger som et røykteppe over natten og skaper en vakker, trolsk stemning.

– Å virru væra min rosenknopp, så mårru ligge med rosa opp! beljes det fra et skogholt i det vi tusler forbi. De fleste her er menn, det er det ingen tvil om.

Julie Hellesjø og Stine Fallingen Ødegård lyser begge opp med lommelykter og signaloransje sikkerhetsvester, men det er nok ikke det som skaffer dem all oppmerksomheten. Å være en ung studine i denne testosterongryta er nok ikke uten utfordringer, men begge to enes om at de som regel opplever de oppmøtte som ufarlige.

– Vi blir tilbudt Jägermeister hver tjuende meter. Det er tydeligvis mer enn nok til alle, sier Julie, mens vi beveger oss lengre inn på teltområdet. Hun har helt rett. Fra alle kanter ropes vi inn av fremmede og tilbys pølser, øl og sprit.

– De er griser, men de er snille griser, humrer Stine.

Kjærringfri sone

Løypen vi patruljerer munner ut i en liten plass der fem menn i sluttfasen av 30-årene har samlet seg. Det er niende år på rad de telter ute denne kvelden, og det samme skiltet har dekorert leiren deres fra starten av. «Kjærringfri zone,» informeres det med store, maskuline bokstaver.

– Det æ’kke sånn at vi ikke liker damer altså, men sånne derre snurpekjerringer – det vil vi faen meg ikke ha noe av, proklamerer en temmelig middelaldrende mann til rungende skål fra sine venner.

Når vi omsider kommer tilbake til leiren vår har antall mennesker rundt bålet økt. Ved siden av de ti frivillige fra NIH, sitter det to BI-studenter, et par filosofistudenter fra Universitetet i Oslo og en jente fra balletthøyskolen.

– Det er sinnssvakt mange studenter som camper ute i kveld, forteller Fredrik Hoff fra Handelshøyskolen BI.

– Vi har en svær leir et stykke unna, og jeg vet om mange andre som ligger rundt om.

Bålkos

En time før midnatt forsvinner alt elektrisk lys fra området, og vi blir avhengige av lommelykter for å komme oss rundt. Det er få situasjoner som gir den samme følelsen av samhørighet enn en gruppe mennesker rundt et bål i mørket.

– For meg er kvelder som dette veldig meditative. Her ute er det helt legitimt å ikke ha på mobilen og du kan se bort ifra presset og jaget fra informasjonssamfunnet. Når vi samles her ute lærer vi av omgivelsene, og ikke minst hverandre. Jeg ville nok grodd temmelig fast på et tradisjonelt studium på Blindern, sier Karl-Johan.

Ingen sier han imot.

Axel M. K. Hærland (tekst og foto)