Universitas’ utsendte fikk være flue på veggen på Villa Eika for en dag.

2010-02-10 Bildeserie (9 bilder)

– Skal du ikke ha på deg genseren, Anders? spør nestleder i Studentparlamentet, Mari Mamre (25).

– Må jeg? Den er jo i large, svarer kollega og studentrepresentant i universitetsstyret, Anders Rindal (24), litt irritert.

Det er fredag morgen og genseren det er snakk om, er en studentparlamentgenser som Anders må låne i feil størrelse. Han har nemlig glemt sin egen hjemme.

Universitas’ utsendte har inntatt den lille sveitservillaen fra 1800-tallet på nedre Blindern. Her har studentpolitikere kjempet i generasjoner for å gjøre studiehverdagen bedre for universitetsstudentene.
Tiden er inne for å finne svaret på spørsmålene vi alle stiller oss. Hva gjør Studentparlamentet? Hvem er de? Og er vaflene de serverer egentlig lovlige?

Ensomt utekontor

For å lykkes i dette ambisiøse oppdraget skal Universitas fotfølge to av de fem representantene i Studentparlamentets arbeidsutvalg. Første post på programmet er det som populært kalles «utekontor». Det vil si at studentpolitikerne flytter kontoret ut på campus. Denne fredagen går turen til Det humanistiske fakultet (HF).

– Det er ikke sikkert det er så mange her i dag, forklarer Anders.

– HF-studentene er nemlig ikke kjente for å være på skolen på fredager, spøker han.

Mari og Anders setter opp en stand med flyers, men det er tydelig at få studenter føler seg kallet til å få siste nytt fra studentpolitikken. Det er stille og rolig. Endelig kan jeg stille det store spørsmålet.

– Hva er egentlig Studentparlamentet?

– Vi har en slags vaktbikkjefunksjon, og passer på at studentenes rettigheter ikke blir overkjørt, sier Mari.

– Vi følger opp kvaliteten på undervisningen, samtidig som vi også jobber med mer kortsiktige saker. Dette kan for eksempel gjelde klagesaker i forbindelse med eksamensavviklingen eller eksamensresultater, forklarer hun engasjert.

– Studentene trenger oss fordi vi har studentenes interesser for øyet. Vår jobb er å fremme disse interessene opp mot universitetsledelsen.

Vafler og vinlotteri

Etter en times utekontor på HF, tusler vi tilbake til Villa Eika for å være med på den ukentlige vaffelspisingen. Vel tilbake er det langt mer folksomt enn i vestibylen på HF. Folk venter i spenning på de ukentlige fredagsvaflene og kaffekosen.

På kjøkkenet lukter det vafler, og i rommet utenfor sitter en gjeng og diskuterer hvem som får lov til å krite på vinlotteriet og hvem som har brukt opp kritekvoten sin. Studentparlamentet deler disse tradisjonene med Velferdstinget (VT), som holder til i første etasje på Villa Eika.

– Det er nesten ikke penger i kassa, så i dag får ingen lov til å krite, roper Studentparlamentets leder, Mari Helén Varøy, til alles frustrasjon.

– Jeg tror man egentlig må søke om tillatelse av lotteritilsynet for å ha vinlotteri på en arbeidsplass, forklarer Mari Helén, som sitter med kassa som nesten ikke har penger.

– Men alle arbeidsplasser gjør det uansett, og da gjør vi det også, sier hun bestemt.

Da kan jeg ikke dy meg, og jeg må spørre om de har søkt om tillatelse til å steke vafler. Men heller ikke her kan Studentparlamentet vise til noen dokumentert tillatelse.

Vann og kjærlighet

Vaffelrøren er laget av ferdigpakke blandet med vann og masse kjærlighet, og vaflene smaker akkurat slik.

Anders og Mari kjøper begge lodd, og jeg blir selvfølgelig den som får æren av å trekke ukens vinner. Jeg trekker verker Mari eller Anders sitt tall.

– Jeg vil ha tilbake pengene mine, sier Mari raskt.

– Ja, dette er juks, supplerer Anders med glimt i øyet og jeg prøver å forsikre dem om at jeg faktisk prøvde å trekke en av dem, siden det var dem jeg hadde fulgt hele dagen.

Samtalen som følger, dreier seg også om alt annet enn politikk. Studentparlamentet har nemlig startet en tradisjon der de kvalitetssikrer universitetets ølkjellere. Hvilken kjeller skal de teste i kveld? Hvor er det best å være singel?

Jeg takker høflig nei til invitasjonen om å delta på ølkjellertesting, positivt overrasket over hvor morsomt det virker å være studentpolitiker.

– Fredagene er ikke helt representative for en helt vanlig dag i Studentparlamentet altså. Det er vanligvis litt flere møter og kontorjobbing, prøver Mari Helén å forsikre meg om i det jeg forlater Villa Eika.