Universitas’ utsendte ville bli Norges beste langrennsløper. Slik gikk det ikke.

2010-01-20 Bildeserie (7 bilder)

Det er mørkt og kaldt, og jeg har lommene fulle av snø. Et par meter ute i skogen ligger jeg med ansiktet i snøen, like utenfor en av Oslo-markas mange skiløyper.

Aller helst skulle jeg fortsatt stått i løypa, men kombinasjonen tyngdekraft og uregelmessigheter i skisporet ville det annerledes. Det er 14. januar, NM-uttak i regi av Oslostudentenes Idrettsklubb (OSI), og jeg har ennå ikke nådd startstreken.

NM-gull i sikte

En time tidligere er jeg én av nærmere tjue skientusiaster som møter opp på OSIs hovedkvarter på Blindern. Klubben arrangerer skirenn denne dagen, og de aller flinkeste får delta på OSIs førstelag i NM.

– Det er første gang jeg er med. Jeg kjøpte utstyret på lørdag, sier Einar Haakon Christian Rose, nervøst og entusiastisk på samme tid.

Den 18 år gamle langdistanseløperen har tatt turen fra Drøbak for å delta i NM-uttaket. Han har forberedt seg med medisterkaker og åtte brødskiver med ost og salami, og satser på at utholdenheten skal sikre ham plass på et av stafettlagene. Selv har jeg levd et drøyt tiår uten å sette et par ski på beina, men skigleden som råder blant OSIs medlemmer smitter. Med ett ser jeg frem til å gå løs på skisporet.

I mellomtiden har trener Øivind Due Trier funnet frem kartet, og de NM-håpefulle samler seg rundt ham for å se hvor kveldens renn skal gå.

– Hvis man ikke har vært der før, så kan man gå seg vill, advarer han.

Tanken ser ikke ut til å skremme andre enn meg.

Northug og jeg

– Selv de som er best i verden har avvik fra helt perfekt teknikk, sier Due Trier.

Jeg sitter i en bil på vei oppover mot Linderudkollen, der rennet skal gå. Treneren forteller om skiteknikk, og jeg prøver å plukke opp alle tips som kan være til nytte når jeg selv skal spenne på meg skiene.

– Hvis du ser på Petter Northug, så går han litt frempå med knekk i hofta. Det er ikke noe som regnes som den mest hensiktsmessige teknikken, men han ser jo ut til å gjøre mye riktig, likevel.

Så har altså jeg og Northug noe til felles. Vi har begge større eller mindre avvik fra optimal skiteknikk. Kanskje er det håp, med andre ord.

Vel fremme på parkeringsplassen finner jeg frem skiene, men bindingene byr på en viss utfordring. Når de omsider er på plass, har hele OSIs langrennslag forsvunnet, og jeg står ensom og forlatt på en parkeringsplass midt ute i skogen.

Fiskebein og staking

Med lånte ski, sko, staver og ullsokker gyver jeg løs på den tre kilometer lange oppvarmingsetappen ut mot startpunktet for NM-uttaket. Snart møter jeg treneren som står og venter på meg.

– Disse stavene er jo altfor korte for deg, sier han.

Jeg kunne fortalt ham at jeg hadde valget mellom disse og et par som rekker meg til øyenbrynene. Jeg kunne også sagt at jeg faktisk går med to forskjellige staver, eller at skoene er fire størrelser for store. Før jeg kommer så langt er han imidlertid på farten videre.

– Jeg må nesten dra i forveien og sette i gang de andre. Klarer du deg på egenhånd? spør han.

– Jada, svarer jeg nervøst.
Sist jeg gikk på ski begynte jeg så smått å lære skøyteteknikkens mest grunnleggende finesser. Disse ferdighetene ser ut til å ha forsvunnet som dugg for solen, så teknisk varierer jeg mellom fiskebein og staking med stavene. Til slutt går det som det må, og i bunnen av en lang nedoverbakke forsvinner jeg ut i skogen. Det er vondt og kaldt, og skiene må av. Bindingene har imidlertid ikke blitt mer medgjørlige siden sist. Dette suger.

Skiløpernes store skam

Etter stygt fall nummer to, stakekrampe i armene og fremdeles ingen startstrek i sikte, får det være nok. Jeg begår alle skiløperes store skam – jeg tar av meg skiene og går til fots tilbake mot parkeringsplassen.

Underveis er det stadig flere av OSI-skiløperne som raser forbi i signalfargede, kondomdrakter de sikkert har betalt tusenvis av kroner for, på god vei mot plass på NM-laget.

Et par jenter som har stoppet opp langs løypa ser undrende på meg idet jeg passerer.

– Vi skal til Grefsenkleiva. Vet du om dette er riktig vei, eller? spør den ene.
Overrasket over at idioten som går og tråkker hull i løypa med skiene i armene anses som en kilde til gode veibeskrivelser i Marka, svarer jeg:

– Nei, dessverre.
Ut over dette får jeg ikke andre henvendelser enn fra fartsfantomene som med jevne mellomrom roper «Pass deg!» idet de holder på å kjøre meg i hjel. De får bare rope, og NM-gullet kan ha det så godt.

Det er nok heller rockestjerne jeg skal bli, og jeg er allerede sent ute til bandøving.

Øyvind Bosnes Engen • Ketil Blom (foto)