;)
Sporty pliktarbeid
HVEM:Sigmund Loland
STUDERTE: Idéhistorie, nordisk og filosofi, ved Universitetet i Oslo. Hovedfag og doktorgrad ved Idrettshøgskolen.
NÅR: 1979-1989
AKTUELL MED: Rektorkandidat og nåværende rektor ved Norges idrettshøgskole.
- Jeg flyttet til Oslo og begynte på Idrettshøgskolen i 1979. Tverrfagligheten, aktivitetene og energien på skolen var fantastisk, sier Loland om sine første år ved Norges idrettshøgskole.
Han fulgte opp med mellomfagstillegg med spesialisering og trenerutdanning i alpint.
- Det var også et kjempeår med praksis og teori hånd i hånd.
Innimellom all sporten tok Sigmund Loland idéhistorie, nordisk og filosofi ved UiO.
- Idéhistorie var et særlig dynamisk miljø på den tiden, med stappfulle forelesninger og engasjerte elever.
På den tiden, som i dag, var det heller ingenting å utsi på festene ved Det humanistiske fakultet. Eller på kvaliteten på den famøse bygningsmassen.
- I noen slitne brakker på nedsiden av campus, som jeg håper har blitt revet i dag, var det særlig en av avslutningsfestene i idéhistorie som tok skikkelig av.
Senere tok han hovedfag og doktorgrad ved NIH og studerte ved Penn State University i USA. Doktorgraden fra 1989 er et studium av ideen om fair play. Han attribuerer tiden ved UiO, og særlig foreleserne sine i filosofi og etikk som dirkete inspirasjon til dette prosjektet og hans videre karriere.
- Jon Wetlesen motiverte meg til å skrive innenfor etikk, og Dagfinn Føllesdal åpnet senere dørene på Stanford for et forskningsopphold, tilføyer Loland.
En ikke like stor grad av fair play opplevde Lolands professor i nordisk, viss navn han vil holde for seg selv. En absolutt dyktig og interessant lærer understreker Loland, men dessverre ingen stor pedagog.
- Dette var før kvalitetsreformen, ingenting var obligatorisk, og det var bare to av oss som stilte opp på seminarene, av ren solidaritet med læreren. En tap-tap situasjon for både lærer og studenter. Men litteraturforlesningene var strålende. Jeg skrev mellomfagsoppgave om Wergeland, det var litt av en tid, sier rektoren.
Språkstudiene bød på mange minner. Eksempelvis inngikk gammelnorsk i kategorien «noe man bare måtte igjennom». Han husker særlig godt gruppearbeidet og solidariteten blant medelever i møtet med det tungt fordøyelige språket.
- Det var skikkelig vanskelige saker, vi levde alle sammen etter mottoet om «felles skjebne, felles trøst» sier han muntert om arbeidet med vikingspråket.
Mellom studiene av Bjørnson og Vesaas var det også tid til undervisning i dialekter, noe han også tenker på som en arbeidsom affære.
- Jeg husker en foreleser som stilte opp i verneutstyr for å symbolisere jobben faget krevde. Vi pleide å si at å bøye på dialekter var norskens feltarbeid, ler Loland.
Loland returnerte til NIH i 1984 for å skrive hovedfagsoppgave.
- I denne tiden bodde jeg i Universitetspensjonistenes borettslag på Kringsjå. Alle leiligheter hadde egen skrivepult i toppetasjen med utsikt over hele Oslo. Der satt jeg side om side med UiOs pensjonerte teologer og språkforskere og skrev hovedfagsoppgave om doping og etikk. En opplevelse jeg ikke ville vært foruten, avslutter Loland.
