Et smekkfullt Auditorium 7 i Eilert Sundts hus oset av beundring og ærefrykt da Kåre Willoch på torsdag gjestet «Frokost med Bernt».

2008-11-12

Klokka er nesten kvart over åtte torsdags morgen i auditorium 7 i Eilert Sundts hus på Blindern. Frokostmøtets sedvanlige servering er i dag supplert med bløtkake. Med marsipan. Det er tross alt en 80-åring som skal feires.

Inne i forelesningssalen er stolradene fulle av morgenblide, forventningsfulle studenter i alle aldre, i trappene sitter enda flere, og innen frokostmøtet erklæres åpnet er det så fullt at det er vanskelig å komme inn gjennom døra.

Alle blikk er festet på en av kjempene i norsk politikk, Kåre Willoch. Han ser liten og ufarlig ut der han sitter, men alle vet at han har en visdom og innsikt få kan matche, et skarpt hode og en spiss tunge.

Det er denne mannen, legenden, fenomenet, de oppmøtte sitter med ørene på stilk for å høre nå. Til og med en vanligvis snakkesalig og selvsikker Bernt Hagtvet blir ydmyk og ærbødig i møte med mannen som gjennom flere tiår har vært med å definere den norske samfunnsdebatten. Han som var den eneste som turte å tale Gro midt imot.

Bedre før

- Slik politikken er i dag, er det for mange som mener for mye om for mye. Og da ender folk opp med å trekke seg tilbake og heller spørre «hva er det i det for meg?» Og dette er jo svaret på det man kaller Frp-koden. Mer av alt til alle er jo veldig enkelt å forstå, og veldig enkelt å like, reflekterer Willoch, og minnes en tid da ting var mer sivilisert.

- Ta de politiske debattene i fjernsynet. Før var det ingen avbrytelser, man fikk avsatt en viss tid til å fullføre resonnementene sine. Så kan man selvfølgelig si at det var kjedelig, men folk fulgte jo med allikevel.

Men ikke alt var bedre før.

- Det er jo helt klart at debatten var preget av ARK (Arbeiderpartiets rikskringkasting, journ anm.), humrer Willoch, og salen humrer med.

Brutaliserende medier

Men det var ikke bare lettbeint trivia og selvfølgeligheter som stod på jubilantens dagsorden. Viktige dagsaktuelle spørsmål fikk også sin tilmålte plass. Willoch er konservativ av den gamle skolen, og han mener liberaliseringen av samfunnet har gått for langt.

- De gode konservative, sånn som Fredrik Stang og Anton Martin Schweigaard, de var jo kulturmennesker. Og de hadde aversjon mot påfallende forbruk, sier Høyre-mannen.

Også mediene får et spark i siden. Willoch mener å se en veldig brutalisering av politikken gjennom dagens medier, og drar frem Valla-saken og behandlingen av Manuela Ramin-Osmundsen som eksempler på dette.

- Manuela Ramin-Osmundsen ble nødt til å gå av etter å ha feilvurdert hva en bekjent betyr. Det var en hekseprosess av dimensjoner.

Må lære av Mandela

Etter å ha nikket anerkjennende, humret med og latt seg trollbinde i halvannen time, får publikum muligheten til å komme med egne spørsmål. Det er en påfallende høflighet over det hele, og ærefrykten kulminerer i det en spørsmålsstiller bytter ut «du» med «Willoch» i direkte tiltale.

Willoch blir spurt om hva han mener er vår tids største utfordringer. Han trekker frem at forståelse for andre kulturer er en viktig utfordring. Særlig må vesten forsone seg med islam, hvor et viktig skritt er å skape fred i Palestina.

-Vi må lære av Mandela. For at det skal bli fred, må fiender snakke sammen, oppfordrer han.

Etter hengiven applaus og store lovord, får jubilanten endelig smake bursdagskaken, og han tar seg god til å snakke med folk og signere bøker.

Han sier også ja til et lite intervju med studentavisens utskremte. Plutselig tar jeg meg selv i det, det er nok først da jeg våkner. Jeg sitter ved et bord på kaffebaren Trygve, ansikt til ansikt med den kakespisende lille kjempen. Ærefrykten tar meg og jeg klarer ikke å få stilt et eneste fornuftig spørsmål, og ender heller opp med å gratulere med dagen og å gi komplimenter for et meget inspirerende frokostmøte.

Kjetil Nordengen • Anders Aa. Hagen (foto)