Om 10 år danser du ikke lenger til musikk, du danser for å skape den.

2008-03-12 Bildeserie (6 bilder)

Det er folksomt i Idrettsbyggets solfylte gymsal. Stedet mange av oss ser på som eksamenslokale, er fylt til randen med elever fra videregående skoler. Universitetet i Oslo arrangerer åpen dag. Studentspirene tråkker entusiastisk rundt, uvitende om hvilke traumer dette rommet vil bringe dem om et par år.

Blant alt kaoset kan man høre en underlig form for støy. En hvit vegg lyser opp en enkel, pianolignende figur. Foran veggen står en elev og lager intense håndbevegelser. Bevegelsene hans fører til lyd, pianolyd, med usammenhengende toner som smeller til alle kanter.

- Drittøft, konstateres det.

Han som administrerer det hele heter Alexander Jensenius, og er stipendiat i musikkvitenskap ved Det humanistiske fakultet. Det er han som har laget simulasjonsprogrammet som nå vises frem.

- Lyden man hører styres av det som kalles «mapping» som måler bevegelsesmengde, forklarer han.

Lyd gjennom bevegelser

For fjerde år på rad har Jensenius tatt med seg PC, webcam og diverse tilleggsutstyr for å presentere en av sine store lidenskaper i form av det som kalles bevegelseslab. Teknologien gir muligheten til å kontrollere lyd gjennom de bevegelsene man foretar seg. Bevegelsene fanges opp av webcamet og kan ta utgangspunkt i flere ulike lydstykker. Hvilke lyder man hører kommer an på både aktivitet og hvor i registreringsområdet kroppen befinner seg.

Jensenius peker raskt på forskjellige bokser og grafer på PC-skjermen.

- Jo mer intense bevegelsene er, desto høyere blir lyden. Står man stille skjer det derimot ingenting, sier han.

Gutten står og leker seg et par minutter til, og selv om man vanskelig kan skimte en ny Mozart i den unge deltageren, scorer han høyt på rent engasjement. Studentspire Eivind Vonen står for tur, og Jensenius bytter over til trommesimulering. Pianofingre blir til imaginære trommestikker, og et nytt lydkaos oppstår. Vi får vite at utfordringen ikke ligger i å lage lyd, men i å kontrollere den over tid.

En guttegreie

Nysgjerrigheten pirrer flere og flere forbipasserende. Det er i hovedsak guttene som tør prøve seg, og det er lett å mistenke at luftgitargenet er langt mer innarbeidet i det maskuline kjønn. Jensenius setter på et nytt lydstykke. En brå lyd som minner om tordenvær brøler ut av høyttalerne. Både Vonen og de som står rundt skvetter til.

- Dette er en komposisjon bestående av vann og bølgelyder, skynder Jensenius seg raskt å fortelle.

Mens Vonen prøver å få kontroll stikker ei jente fra en av de andre standsene hodet frem og stiller tusenkronersspørsmålet:

- Hva kan dette egentlig brukes til?

Jensenius har åpenbart fått spørsmålet flere ganger før, og svarer nesten umiddelbart.

- Man kan blant annet bruke det til å utvikle nye musikkinstrumenter. Noe av det mest vanlige når man driver med musikkteknologi er å prøve å lage nye lyder, forteller han.

Langsiktig forskning

Som en kontrast til forrige lydsjokk setter han på et litt mer lavmælt lydstykke bestående av et utall forskjellige blippelyder. Gjenkjennelsesverdien er liten - og kan best beskrives som lyden av romvesner som utforsker overkroppen din med laserpenn.

- Brukes denne teknologien mye i musikkindustrien?

- Nei, dette er først og fremst et middel vi bruker i forskning som ligger rundt 10 år frem i tid, svarer Jensenius, før han legger til:

- Men å lage disse simulasjonsprogrammene er noe studentene lærer seg allerede i løpet av første semester.

Vonen sier seg etter hvert fornøyd, og gjør seg klar til å tusle av gårde. Han synes det var vrient i begynnelsen, men følte han mestret det bedre etter hvert.

- Så nå blir det musikkviter av deg?

- Tjaa.

Han trekker litt på skuldrene.

- Jah.

Et nytt medlem av den humanistiske familie er født.

Rune Kinn Anjum • Ketil Blom (foto)