Pinlig lunsj

– Dere er utrolig late! ivrer Maritza Pinto. Hun er fra Colombia og har bodd i Norge i fem år. Sammen med Rukhsana Abdul Sultan Mohammed, som kom fra Pakistan for seks år siden og søstrene Ljiljana og Marina Prodan, som forlot Bosnia for å bo i Oslo i februar, spiser hun vaffel med brunost på Frederikke. Ingen av dem har smakt brunost før, og de ser skeptiske ut. Likevel forsøker de velvillig å gjøre det riktig. Hvor mange ganger skal man brette vaffelen før man spiser den?

Rukhsana er langt fra enig i Maritzas grove forenkling. Ikke alle nordmenn er late, mener hun.

– Okei, sier Maritza.

– La oss si at det gjelder åtti prosent av dem, da.

Trosser kulda

Norge er et kaldt land. Mange norske studenter velger å ta deler av utdannelsen sin i utlandet for å kunne bo et sted med et mer behagelig klima. Samtidig er det mange andre som trosser kulda og forlater hjemlandet sitt for å komme til Norge. Hvordan er det egentlig å studere her?

– Det er mye lettere, sier Maritza.

– Dere er ikke særlig effektive.

– Alle bare gjør akkurat det de vil, tilføyer Ljiljana.

Maritza mener at det kan skyldes utdanningssystemet i Norge. I Colombia er det kun de rike som får studere, og studiene blir derfor ansett som et privilegium heller enn en plikt.

Språkbarriere

En av fordommene man ofte har om nordmenn, er at vi er et lukket folkeslag som det er nærmest umulig å komme tett innpå. Nå sitter utenlandsstudentene rundt et bord, kun centimeter fra ekte norske studenter. Er avstanden større enn den ser ut til å være?

Nei, mener jentene, som ikke synes nordmenn er sjenerte.

– Når du først kommer i snakk med dem, åpner de seg opp, sier Marina.

Maritza tror språket er en stor barriere, men at det også finnes andre forskjeller. Som at naboene hennes ikke hilser i oppgangen der hvor hun bor.

– I Colombia snakker alle veldig mye, noen ganger blir det litt for mye. Her har jeg lært å være mer stille og lytte til andre mennesker, sier hun, og tar en bit av vaffelen.

Matpakkeproblematikk

Det gjelder tydeligvis å omstille seg litt når man skal omgås folk av en annen kultur. Maritza beskriver ett av de mindre vellykkede møtene med nordmenn slik:

– I Colombia er vi veldig åpne overfor hverandre. Dersom en venninne ser fæl ut på håret, gir jeg henne en hårbørste. Det er helt normalt. Her er det annerledes. Noen norske venner inviterte meg hjem til seg for å se en film. Der var det ei jente som var søt, men litt tjukk. Jeg spurte henne: «Hvorfor spiser du så mye?!» Hun ble veldig fornærmet.

– Hva er det merkeligste med nordmenn?

– Matpakker! utbryter Ljiljana.

– I mitt hjemland er det flaut å ha med seg lunsj på universitetet.

– Ja, nikker Marina.

– Du kan ikke ta med deg matpakke på universitetet i Bosnia, er du gal?! Ingen ville snakket med deg etterpå.