Fyll, fanteri og spraydeo

– Når er vi egentlig tilbake i morgen? spør Chris Olsen.

– I sekstida, tror jeg, svarer Torkild Retvedt.

– OK, da skal det gå bra.

Det er et døgn og seks timer til Chris, Torkild, Martin Myrseth og Espen Myklevoll skal levere hjemmeeksamen i informatikk. Men gutta er ikke klistret til dataskjermene, med hodepine og en stabel av pensumbøker foran seg. De sitter i en liten lugar på vei til Fredrikshavn, og skjærer lime med lokket til en peanøttboks.

– Er man desperat, er man desperat, sier Torkild.

– Det er jo ekstremt viktig med lime i Coronaen, sier Chris.

– Og eksamen er jo så godt som leveringsklar. Ikke perfekt. Men nesten klar. Akkurat nå er den en god C, tipper jeg, sier han.

Det er onsdag i forrige uke, og 1.400 studenter er på vei fra Oslo til Danmark. Og på vei er riktig ord, sjelden har veien vært viktigere enn reisemålet på en båttur. Alle deltakere har betalt 400 kroner for herligheten, og køen inn til taxfreen går fra den ene til den andre enden i den 166 meter lange Stena Saga.

Sjekketriks

21.30: Gutta har vært i taxfreen, og lugarvorspielet er i gang igjen.

– I dag kan jeg gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til: Gi nøkkelkortet mitt til ei dame, sier Thomas Sandsør, tidligere studiekamerat av gutta.

– Men, det eneste som ville skjedd, var jo at jeg ikke hadde fått det igjen og låst meg ute fra lugaren, sier han.

– Men hei, jeg kan jo gjøre det. Jeg fikk to låskort, gliser Martin.

Samtidig, i gangen utenfor, ti meter fra guttas lugar har en annen guttegjeng begynt med allsang:

– Vill, vakker og våt, skråler de, mens ei blondine (overraskelse!) i grønn topp passerer.

Som en russebuss fra Bærum

00.45: Stadig flere flytter festen fra lugaren til diskoteket Tiffanys. Noen danser, andre kjøper drinker, mens en ung gutt med hvit skjorte har sovna over et Black jack-bord. Og på scenen har en av sponsorene satt i gang med «moteshow»:

– Dere er på Norges beste fest, roper den lett subjektive DJ-en.

Stemninga er som på en russebuss fra Bærum litt før midnatt 16. mai, og stadig mer lettkledde modeller kommer på scena.

– Er det bare meg, eller lukter dette ren reklame? sier Torkild.

Før han svarer med en kommentar tørrere enn whiskyen han har i hånda.

– Nei, det er nok bare meg.

Og: Det er 23 timer og et kvarter til gutta skal levere eksamen.

La meg sove!

02.35: Klineterskelen har sunket dypere enn utrigningene, og det råklines åpenlyst ved mange av bordene. Men alle er ikke klare for sånt: Ei jente med gul topp har slokna fullstendig i sofaen ved siden av gutta.

– Sjekk hu! Hu hadde du også klart å sjekke opp, sier Chris til Torkild.

– Takk skal du ha. Så pent sagt, sier Torkild.

Et minutt etterpå oppdager vaktene jenta, og forsøker å vekke henne til liv:

– Hei, se. Hu er bevisstløs. Reagerer ikke på noen ting. Skummelt å bli så drita, ass, sier Martin.

– Hu er litt våken, da. Gjorde hun ikke en sånn «slapp av, bare la meg sove litt»-bevegelse med hånda, lurer Morten.

Hvordan slå av lyset?

14.00, torsdag:

– Vi er snart i Norge igjen nå. Ikke dårlig, sier Torkild.

Han har nettopp våkna av at Martin har stått opp for å dusje, og vrir seg i lugarsenga. På nattbordet står 10 tomme Corona-flasker, en røykpakke og to whiskyflasker.

– Når må vi ut av lugaren, sier han.

– Hmm? Tre, mumler Espen.

– Så raskt, sier Torkild.

– Mmm, sier Espen og drar dyna over hodet.

Tre minutter senere har gutta fått besøk av Chris og Morten, og Espen er mer våken.

– Er det noen som har sjampo, eller?

– Veit ikke. Men kanskje vi kan slå på lyset, sier Torkild og rekker et lysstoffrør fram til Morten.

– Var jo så vanskelig å finne lysbryteren i natt, sier Torkild.

Og det er bare ti timer til eksamen skal leveres.