Den tradisjonelle gudstjenesten er kjedelig, ifølge TF–student Gyrid Gunnes i Oslo Kristelige Studentforbund. For å utfordre normene arrangerer hun verdens første snømesse.

KRISTENMANNS BLOD: Studenter på snømesse ved Sognsvann.
FOTO: Lise Falck

– Dette er Jesu legeme, gitt for deg. Dette er Jesu blod.

Kalde føtter stamper stille i snøen for å holde varmen, kalde hender tar imot nattverdssakramentet, snø og vann. Drikker fra et beger. Tar en liten snøklump og lar den smelte på tungen.

Det er fredag, kvelden har for lengst blitt mørk og Oslo Kristelige Studentforbund feirer messe ved Sognsvann. På en lysning ved vannet, midt i en nedtråkket sirkel i den knehøye snøen, står et alter. Av snø.

Når det snør i Afrika

Sang blandes med frostrøyk. Et tjuetalls fakler strekkes mot himmelen.

– Messen oppstod i Sør–Afrika, da jeg studerte der forrige semester, forteller teologistudent Gyrid Gunnes litt senere på kvelden.

– Naturen og omgivelsene legger føringer for hvordan man opplever teologien og seg selv. Jeg er fra Tromsø og er vant til mørketid og midnattssol. I Sør–Afrika hvor man opplever lidelse, sult og fattigdom, er teologien er mer preget av lidelse, av korset.

Hun fortsetter.

– Overgangen fra damp til vann, fra snø til is blir et bilde av overgangen fra korsfestelse til oppstandelse, og fra apartheid til frigjøring i Sør–Afrika. De tre fortellingene veves sammen i denne messen som har snø som gjennomgangstema.

Skapelsen er lidelse

– Kristenhetens største løgn, er at man skal lide nå og få lønn i himmelen, mener Gunnes.

Hun synes kirken ofte er for feig til å innrømme at lidelsen er en del av skaperverket, og har valgt å fokusere på dette i sin messe.

– Teologien tør ofte ikke gå inn i de rommene der smerten ligger, i så fall fokuseres det på Jesus på korset, den ryddige, anstendige smerten. I store deler av verden i dag opplever man lidelse uten oppstandelse, en smerte som kun fører til død.

Ifølge Gunnes er det for mye harmoni og for lite blod og svette i norsk teologi. Fem måneder i Afrika, møtet med nære venner som levde med HIV, endret hennes perspektiv på det å tro.

– For meg er Jesu blod et hiv–positivt blod. Kristus døde på det mest forhatte tortursymbolet på den tiden, aidssykdommen er vår tids klareste parallell til korset.

Radikal liturgi

Som en del av messen brukes også en tekst fra en samling beretninger om brudd på menneskeretten under apartheid–regimet.

– Jeg mener absolutt det finnes en politisk dimensjon i kristendommen. Jesus selv protesterte mot all lidelsen han så.

Hun understreker viktigheten av at teologien ikke stivner i fastlåste metaforer.

– Kirken har ikke turt å være like radikal som evangeliet. Det er uanstendig, usømmelig, overskridende, gang på gang. Endringen kommer fra marginene, fra de av oss som kjenner at det vi opplever i kirken gjør vondt. Det flyter blod av den tradisjonelle teologien!

Engler i snøen

– Det er ikke bare det engleaktige ved oss som viktig for Gud, forkynner Gunnes til menigheten.

De lytter, og en etter en lar de seg falle bakover ut av sirkelen for å lage snøengler.

– Ritualer er viktige, forklarer hun etter messen.

– Liturgien er et kunstnerisk uttrykk man kan eksperimentere med.

Et eksperimentene Gunnes trekker fram, er en gudstjeneste hun laget i fjor sammen med en paganist, eller hedning, hvor begge tilba sine guder samtidig. Andre nyskapende prosjekter hun har vært involvert i, inkluderer erotisk, kjettersk og feministisk messe.

– Teologisk Fakultet er absolutt åpne for nytenkning, sier hun.

Gunnes synes likevel at teologene ville hatt godt av et nærmere samarbeid med samfunnsvitenskapene. Selv har hun bakgrunn fra sosiologi, religionshistorie, kriminologi og idehistorie, og mener at tverrfagligheten har gjort henne i stand til å kritisere kristendommen på et tyngre teoretisk grunnlag.

Likevel bevarer hun troen like sterk.

– Det er det kritiske perspektivet som gjør at troen min overlever.

Faklene er nesten nedbrente og messen nærmer seg slutt. Småfrosne studenter synger We shall overcome, og kjenner ikke tærne sine. Noen foreslår snøballkrig.