Du kan være så konfliktkreativ og relasjonsenergisk du bare vil – skal du starte din egen bedrift, gjelder det egentlig bare å kjenne sine føtter.

FOTO: Kristian Ridder-Nielsen

– Jeg har sett mange vellykkede amerikanere, og jeg er overbevist om at de ikke er en tøddel mer geniale enn det vi er.

Jon Egil Strand (26) står midt i Forskningsparken («Oslo Innovation Center») og er full av selvtillit. I anledning Universitetets årlige gründerdag er lokalet fullt av usikre studenter med gründerdrømmer. Usikkert og vadefuglaktig går de rundt om i lokalet, med ambisjoner om å gjøre sine hoser grønne hos investorer og kunder. Men Strand står stødig. Blant en drøss med søkere fikk hans idé etablererstipend fra Oslo kommune. Et byråkratisk knips, og vips, så hadde hans firma Smarthouse («kan gjerne uttales med aggressiv tysk aksent, for de som liker den slags») fått 100 000 kroner.

«Her kan du knytte viktige forbindelser til ditt videre arbeide», sier programmet for Gründerdagen. Scenen er satt. Akademia møter næringslivet. Idé møter realitet. Og Horn møter Hauge.

Mye omtalt kasse omtales igjen

– Oi. Mhm. Hm.

Henrik Haug fra Ernst & Young studerer brosjyren fra Vipe («Kulturopplysning for næringslivet»), nikker og ser på Vibeke Horn i det hun tilbyr sine kulturopplysende tjenester.

Mens Haug nikker og Horn bukker, mens andre nyutdannede akademikere med uvant nystrøkne skjorter og finjusterte smil innleder samtaler med de pengesterke, de som kler seg i dresser like naturlig som studenter kler seg i dongeri, la oss spørre: Hvorfor er det sånn at så mange satser på dette? Hvorfor er noen er så desperate at de deler ut ark med visjoner om at de vil arbeide «kreativt i et dynamisk samfunn hvor konflikter tas opp og omformes kreativt i pakt med potensialet for utvikling og læring i individ, relasjoner og samfunn»? Mens Horn selger sitt, spør vi hennes partner Jørgen Hanson.

– Det er en overproduksjon av akademikere i dag, rett og slett. Hvis alle med mastergrad skulle søke om de samme jobbene, ville det raskt bli kamp om å få jobbe i kassen på Rimi. Derfor må man vite hva man har å tilby, og så overbevise potensielle kunder om at det vi har er noe de trenger.

– Vi er veldig billige

Sammen med Horn har Hanson kommet opp med et slagord som kan gjelde for alle smått ironiske akademikere: «Vi tenker der andre handler – og vi er veldig billige». Handlingslammet og underbetalt, altså.

Mens denne sannheten synker inn, blir det klart for alle at Haug har mer trening i å selge Ernst & Young enn Horn har i å selge Vipe. Etter kort tid er det nemlig Hauge som sindig, men bestemt, forteller hva slags tjenester han kan tilby. Horn kommer jo til å trenge revisor i dette nye firmaet, ja? Hun vet vel at de ikke kan bruke nære slektninger og venner?

– Men hva synes du om Vipe? Har de noe for seg?

– Det virker som et spennende tilbud for de med utenlandske partnere, sier diplomaten Hauge.

– Alle kjenner en fot

Er da alt håp ute for den driftige akademiker? Nei. Strands firma er allerede godt i gang med første oppdrag. Én av de to andre ansatte i firmaet jobber også for et oljefirma i Stavanger, og via han har de fått kontakt med en produsent av trykk– og temperatursensorer. Og nå skal Smarthouse lage et «it–verktøy for innsamling og analyse av store datamengder» for dem.

– Hadde dere klart dette uten å ha en fot innenfor i oljebransjen?

– Nå har ikke jeg noen fot innenfor bransjen, men ...

– Nei nei, men du kjenner en fot.

– Ja, men hvem gjør ikke det? Du kjenner nok noen føtter du også, hvis du tenker deg om. Alle kjenner en fot man kan ha nytte av i oppstarten av et firma. Det gjelder bare å være bevisst på det.

PS: Også Vipe har nå fått sitt første oppdrag. Mens du leser er de antagelig i gang med å planlegge en tur til New York for en utsending fra revisjonsselskapet KPMP. Gratulerer.