En evig kamp i oppoverbakke

Studentledere blir ofte utskjelt for å være CV-jagende kanapéspisere som ikke får til så mye. Det er jo noe sant i det, for hvem liker ikke kanapéer? Det er likevel mange gode grunner for å være glad at noen gidder å gjøre jobben som studentleder.

Å være studentleder er ofte som å spille flipper. Du sender inn en sak, men får beskjed om at det passer bedre å ta opp akkurat denne saken i et annet utvalg eller styre. Men når saken etter langt om lenge kommer opp i det nye utvalget, så sendes den raskt videre til et annet utvalg. Til slutt ender det som alltid i et flipperspill: uansett hvor mye du trykker for å slå kulen oppover, så detter den ned i det sorte hullet.

Hvis du derimot på mirakuløst vis klarer å få noe vedtatt i et av disse styrene eller organene, er det en enda en utfordring som venter rett rundt hjørnet: «vi må vente med dette til neste årsplan» som er kode for « vi venter bare til du ikke er her lenger». Jeg kommer aldri til å glemme den gangen et styre jeg satt i hadde vedtatt et forslag fra studentrepresentantene, for så å få beskjed på neste møte at tiltaket ikke kunne gjennomføres fordi det var for dyrt. Vi insisterte selvfølgelig på at styret skullet stemme over forslaget på nytt. Det gjorde styret, og vi fikk nok en gang gjennomslag – men tiltaket ble aldri iverksatt.

Men selv om de aller fleste sakene enten blir borte i det sorte hullet UiO er, eller ikke gjennomføres til tross for at det er vedtatt, så kan studentlederen i det minste trøste seg med skryt om at man er så «engasjert». Det er få ting som er mer irriterende enn å få høre «det er så flott med studenter som engasjerer seg», mens sakene du jobber for svever rundt i limbo. Som styremedlem må du også regne med at du har fått nytt navn. Ditt nye navn er nå «studenten», og det forventes at du kommer lydig på plass og gir labb hvis en «voksen» sier «jeg lurer på hva studentene mener om dette».

Det er mange møteledere på universitetet som har lagt et godt grunnlag for å bli hobbykunstnere når de pensjonerer seg. Når «studenten» snakker er det en gylden mulighet til å tegne kruseduller, eller øve på egen signatur om og om igjen. Hvis møtelederen er lei av å signere navnet sitt, så kan man alltids sjekke om det er kommet ny e-post.

Mye på grunn av det som er nevnt her, er det mange studentsaker som går igjen i all evighet. Studentombud var en sak i 50 år før det endelig ble vedtatt. Sakene blir gjentatt til det kjedsommelige, og du vet at de du prøver å overbevise har hørt regla om hvorfor saken er viktig utallige ganger før. Masingen gjør forhåpentligvis at det noen ganger blir gjennomslag. Kanskje min tre måneder gamle datter får vite hvorfor hun fikk karakteren hun fikk når hun begynner å studere, og kanskje hun til og med får en tilbakemelding eller to om hva hun kan forbedre til neste gang. Det er nesten for dumt hvis ikke automatisk tilbakemelding på eksamen er på plass innen hun begynner på universitetet en gang sent på 2030-tallet.

Jeg tror alle som har stilt til valg som studentleder har hatt lyst til å bruke tiden på saker som kjønnsbalanse i akademia eller bedre studiekvalitet, de store sakene som betyr noe. Realiteten er ofte dessverre sånn at du også må jobbe med fjasete tiltak. Knagger på do, eller hvilken vei dørene åpner seg på toalettet, har sikkert en viss betydning. Men det er også så drepende kjedelig at det noen ganger ga meg lyst til å hoppe fra taket på Villa Eika.

Noen må gjøre jobben med å representere døende saker, snakke med folk som ikke hører etter og spise forferdelig pizza. Hvis ikke hadde det ikke blitt studentombud, eksamen på PC eller bysykler på campus. En måte å ta ansvar på uten å selv stille til valg er å bruke stemmeretten din. Gi de stakkarene som skal ta over roret etter de som sitter nå en hjelpende hånd med å delta i valget.