llustrasjon: Øivind Hovland
llustrasjon: Øivind Hovland

Jussen er for alle

Det kan ikke bare være polohestenes ambassadører som blir advokater og dommere, mener Hans Christian Paulsen.

Å vandre rundt på jussen på Universitetet i Oslo (UiO) er som å vandre i gangene på Oslo Handelsgymnasium. Det er hjemmebanen for de rike, privilegerte og skoleflinke. For guttene og jentene i vaffeljakker og poloskjorter, og for de som mener at karriere er lik lykke. Forskning fra 2017 av Thea Strømme og Marianne Hansen fra Oslomet og UiO viser at prestisjestudiene juss og medisin i Norge først og fremst rekrutterer fra den sosioøkonomiske eliten. Tendensen er sterkest for jussen, og forskerne peker på at rekrutteringen av studenter henger sammen med foreldres inntekt og yrke. Det er problematisk. Rettssystemet angår oss alle, og det er ikke elitens privilegium å bli lovens voktere.

Det har noe å si hvilken bakgrunn landets advokater og dommere har. Å bli representert av en advokat som har noenlunde samme virkelighetsforståelse og bakgrunn som en selv må være mulig for alle. At dommere kan komme fra hvilket som helst samfunnslag må også være et minstekrav i en moderne rettsstat. Det er mulig at respekten for eliter i gamledager var stor nok til at det ble akseptert at rettsapparatet var i elitens hule hånd, men den tid er forbi for lengst. Et rettsapparat som representerer bredden i befolkningen, starter med et jusstudium som rekrutterer fra alle samfunnslag. Hvis ikke er vi snart like distansert fra rettssystemet vårt som Josef K. er fra farsen av et rettssystem han møter i Kafkas Prosessen. Men i virkeligheten er de rødhårede gnomene erstattet med vestkantens crème de la crème, som like gjerne kunne vært i styret til Skarpsno, Gimle og Frogner velforening som dommere i en rettsal.

– Mer drama på jussen: Jusprofessor skjelte ut studentene sine i forelesning

Juss bør være et åpent studium. Ikke fordi det er en rettighet å studere juss, men fordi det er rekrutteringsgrunnlaget til det norske rettsvesenet. Det er ubehagelig for alle og enhver å sitte rundt et bord der ingen snakker samme språk som deg. Samfunnet og rettssystemet har et kjempeproblem hvis den småkriminelle østkantgutten snakker et språk som ingen i rettssalen forstår.

Etter at jussen i 1985 gikk fra å være et åpent til å bli et lukket studium har naturlig nok karakterkravene skutt i været. Sånn er det når studiet er forbundet med høy status og inntekt. Skyhøye karakterkrav hjelper ikke akkurat på jussens folkelighet. Jeg nekter å tro at det bare er studenter med toppkar akterer som kan bli gode jurister. Jussen har lang historie som åpent studium og tiden er moden for å gå tilbake til det. Det er ingen skam å snu.

Åpent inntakskrav løser ikke eliterekrutteringen alene. Studiet og yrket har en smått selvhøytidelig aura – jussen tiltrekker seg eliten på samme måte som fluer trekkes mot lyset. I over 200 år har jussen rekruttert og utdannet studenter som i all hovedsak kommer fra samfunnets toppsjikt. Det har satt seg i veggene til fakultetet, og det har spredd seg til ryktet utdanningen har. Amerikanske TV-serier som dyrker et heltebilde av styrtrike partnere i advokatselskaper hjelper ikke. Både karakterkravene og den sosiale kodeksen på jussen oser elite. Det tiltrekker seg en type studenter, men støter også fra seg mange.

– Les også: Åpningstale til forelesning i statsrett 9. mars 2018

Løsningen er derfor å forkaste inntakskravene og gå tilbake til et åpent jusstudium, samtidig som studiets omdømme trenger en skikkelig overhaling. En jusstudent jeg kjenner sa til meg for en tid siden at juss egentlig er et høyskolestudium. Kanskje løsningen på å bli kvitt det brysomme elitestempelet kan være å gi studiet til UiOs folkelige lillebror Oslomet? Over tid vil fjerning av karakterkrav og en mindre elitistisk utdanningsinstitusjon gi oss de advokatene samfunnet trenger.

Poenget er ikke at den småkriminelle østkantgutten må bli jurist. Poenget er at skikkelig representasjon er en rett som er forbeholdt alle samfunnslag. På samme måte som de to andre statsmaktene må den dømmende statsmakt representere bredden i samfunnet. Det er ikke godt nok at den eneste veien inn i landets domstoler er gjennom elitens korridorer på landets masterutdanninger i rettsvitenskap. Det som må til for at andre enn de som går i mor og fars fotspor blir advokater, er et åpent og tilgjengelig studium. Det gjør forhåpentligvis også at dommeren du møter i rettsalen like gjerne kan komme fra Grorud som fra Holmenkollen.