Vårrengjøring: Det er sunt at vi rydder opp i vår egen bakgård, mener Markus Slettholm. Illustrasjon: Øyvind Hovland.
Vårrengjøring: Det er sunt at vi rydder opp i vår egen bakgård, mener Markus Slettholm. Illustrasjon: Øyvind Hovland.

Alle må gå!

Tiden er inne for at vår generasjon kupper partiene i stedet for å skoleres i dem.

Kristian Tonning Riise-saken, #stilleføropptak, Ulf Leirstein-saken og Davy Wathne-saken. Trond Giske-saken, ikke minst. Det har blåst en ransakelsens vind over vårt land i vinter og de aller mest sølete skittentøysvaskene har blitt tatt i full offentlighet. Selv de frommeste blant oss har måttet lufte sitt flekkete undertøy midt på torget.

Avsløringene har ikke bare rammet politikken, kulturlivet og mediebransjen – kampanjen har vist at vår akademiske hjemmebane også har svin på skogen. Universitas har, blant mange andre metoo-oppslag, fortalt «Marens» historie om hennes forhold til læreren sin ved HiOA og hvordan hun ble trakassert da det ble slutt. Og om de mange varslene ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Det er sunt at vi rydder opp i vår egen bakgård. Avsløringene om seksuell trakassering har nok gjort alle, også undertegnede, mer bevisst på hvordan man behandler og snakker om andre. Det har også gitt et tydelig signal til klåfingra professorer om at de ikke kan regne med å handle uten konsekvenser.

–⁠ Det er på tide å skrote studentdemokratiet en gang for alle: Mikke Mus-demokratiet bør dø

Likevel blekner sakene i akademia mot det som har blitt rullet opp i politikken, om en tidligere statsråd som har «stukket tunga ned i halsen» på folk og en stortingspolitiker som har invitert barn med på trekant og sendt pornografisk materiale til mindreårige. Det har vært sjokkerende nok å betrakte historiene fra sidelinjen, til en så stor grad at det er vanskelig engang å fatte hvordan det har vært å være midt oppe i det salige kaoset av ufin maktbruk, trakassering og manglende tiltak fra de som skal ta ansvar i slike saker.

Ut med giskene, leirsteinene og riisene, inn med dem du mest sannsynlig ikke har hørt om, de som enda ikke er korrumperte

Nå virker det som stormen har stilnet, og #metoo avløses av andre hashtagger, kampanjer og kampsaker – senest #Nobodysdoll, som oppfordrer kvinner til å droppe utringede kjoler, høye hæler og andre klær de ikke føler seg komfortable i. Fortsatt er det ikke ønskelig, ei heller mulig, å gravlegge kampanjen som har ridd vinteren som en mare helt enda, men jordskjelvet er uunngåelig på vei over i mindre ødeleggende etterskjelv.

Da har man kommet til det som må være bevegelsens endelige mål. Tiden er inne for å dra lærdom av denne vinteren og bruke det til noe konstruktivt, å endre atferd og holdninger og krysse fingrene for at i alle fall den neste generasjonen politikere skal holde fingra fra fatet av unge, sårbare og fremadstormende kvinner (og menn). Men det er en tilnærmet umulig øvelse, all den tid metoo-kampanjen egentlig har lært oss unge at vi ikke har en døyt å lære av «de voksne».

Denne kulturen, snarere ukulturen, synes å være et resultat av en pill råtten struktur det kan være vanskelig å gjøre noe med. Spesielt når man ser på avsløringene om tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise og partiets innrømmelse av at det «er ingen tvil om at vi har sviktet». Eller KrFU-politiker Julia Sandstø sitt oppgjør med ukultur i eget ungdomsparti. Disse tilfellene viser – ved siden av at det verste fra moderpartiene åpenbart har sildret ned i ungdomspolitikken – hovedsakelig én ting: Vi har ikke noe å lære av ungdomspolitikere heller.

Les Markus Slettholms hardtslående kommentar om velferdssnylterne: Gratispassasjerer på velferdstoget

Deres gode intensjoner, ideer og miner blir raskt til slett spill i møte med et allerede usunt system dominert delvis av de som er vant til å ta seg til rette og delvis av de som ikke tar varsler på alvor og vender det døve øret til. Det er på tide at unge politikerspirer bare kupper hele greia og fortrenger ukulturen før de selv blir spist opp av den.

I så fall vil det kreve ikke bare et generasjonsskifte, men et fullstendig paradigmeskifte. Ut med giskene, leirsteinene og riisene, inn med de du mest sannsynlig ikke har hørt om, de som enda ikke er korrumpert. Kanskje studentpolitikerne, som har sin politiske dannelse i et system uten omfattende maktmisbruk og med langt flatere strukturer. Kanskje noen helt utenfra den politiske sfæren. Etter en årelating må man ha friskt blod.

Dette er ikke til forkleinelse for de som helt frivillig ofrer sin beste tid på ungdomspolitikkens alter, men for å bli kvitt ugresset, må man rykke det opp ved roten, uansett hvor smertefullt det måtte være. Det er revolusjonære tanker, det her. Men hvis det er én ting vi bør sitte igjen med etter vinterens metoo-kampanje, er det vissheten av at det er akkurat det som trengs. Tror du det ikke? Du vet det jo.