Illustrasjon: Øyvind Hovland
Illustrasjon: Øyvind Hovland

Jussens magiske medisin

«Gje meg handa di, ven,» sa juridisk fakultet og ga meg en kollokviegruppe.

En rørende historie fra virkeligheten: I fjor troppet jeg opp på juridisk fakultet, uten å kjenne en eneste medstudent. Fadderukene hadde jeg glatt gått glipp av, og i forelesningssalen så jeg ikke skogen for bare avokado på rugsprø og perleøredobber. Det å snakke med en fremmed medstudent var omtrent like fristende som å lese høyt fra Google-søkehistorikken min for familien på julaften. Problemet mitt var imidlertid det at jeg ikke ante hva jeg hadde gått glipp av, eller hvordan jeg skulle angripe semesteret som lå foran meg. Men så, før jeg i det hele tatt rakk å google «Lånekassen + stryke på eksamen», tikket det inn en melding fra min nye kollokviegruppe. Det skulle bli redningen.

Omtrent like fristende som å lese høyt fra Google-søkehistorikken min for familien på julaften»

På Det juridiske fakultet i Oslo er det nemlig slik at du blir satt opp i kollokvie, med en student på masternivå som får betalt for å ljose gruppa gjennom første semester. Når kollokviegruppa så blir overlatt til seg selv etter dette, kan man enten fortsette i den gamle gjengen, eller simpelthen melde seg opp til ny kollokvie på Studentweb. Dette gjelder stort sett alle fag, og er mulig helt man fullfører fjerde året. Ved å arrangere kollokviegrupper, er det som om fakultetet har tatt innover seg akkurat hvor vanskelig og tidvis drepende kjedelig pensum de har disket opp med. Men effekten er langt fra utelukkende faglig.

Kreativ? Disse studentene har kollokvie på handikaptoalettet

For meg, og flere medstudenter, var denne tvangssosialiseringen helt avgjørende for i det hele tatt å ha noen å sitte med i forelesning. Det er ikke alle forunt å reise på hytteturer, drikke seg dritings med studentforeninger eller rote med noen i fadderukene. Og selv om du mestrer å gjøre alle tre, er det heller ingen garanti for at dere skal lese sammen når semesteret ruller i gang. Det kan derfor oppleves som et hån for mange når foreleseren minner om «betydningen av å skaffe seg en kollokviegruppe». I realiteten betyr dette: «Skaff deg noen venner du kan lese med». Og for mange er ikke det bare vanskelig, det er det aller vanskeligste.

Ensomhet blant studenter er nemlig ingen spøk. På oppfordring fra Universitas og Norsk Studenterorganisasjon (NSO) undersøkte Sentio ensomhet blant studenter i 2016. Den nedslående virkeligheten var at nesten hver femte student i Norge er ensom enten ofte eller hele tiden. «Alle» vil få bukt med denne ensomheten, enten det er gjennom gratis psykisk rådgivning, pengedryss over linjeforeningenes sosiale sammenkomster, eller trivselsundersøkelser opp og ned i mente.

Min studietid: Hjerneforsker Kaja Nordengen sørget alltid for at kollokvie var kos, til og med første juledag

Samtidig har man forsøkt ulike mentorordninger ved UiO og Oslomet, der mer erfarne studenter har fått betalt for å hjelpe ferskingene. Studentparlamentet ved UiO har eksplisitt ønsket seg at universitetet sentralt skal gi studentene bedre verktøy for å drive kollokvier på egenhånd, eksempelvis i form av tips til opplegg. Har du en trivselsundersøkelse i én hånd, og ønske om bedre undervisning i den andre, så slå dem for guds skyld sammen.

Er det dyrt og vanskelig å la studenter melde seg opp til kollokvie i Studentweb, og så åpne et Fronter-rom? Like dyrt som å døpe om Høgskolen i Oslo og Akershus til det langt mer dristige Oslomet? Kanskje er det slik at akademiske tungtvektere stikker kjepper i hjulene? Her snakker vi de som blir helt frynsete ved tanken på at generasjon prestasjon trenger hjelp også til å finne frem til kollokviegrupper, i stedet for å slite over pensumbøker med kaffe- og tåreflekker slik de gjorde. Eller er det rett og slett fordi man på de ulike fakultetene er for dårlige til å snakke sammen? Jeg holder en knapp på det siste.

Det kan ikke finnes en god grunn til at kun jusstudentene skal få nyte godt av en ordning som lar seg gjennomføre overalt»

I underviserundersøkelsen lagt fram i 2017, kom det frem at foreleserne savner en tydeligere ledelse. Rektoratet ved UiO har på sin side understreket at de først og fremst vil lytte til de ansattes ønsker, og vegrer seg naturligvis for å presse gjennom noe som deres egne ansatte ikke ønsker seg. Hva de ansatte tenker om denne løsningen vites ikke, men jeg er sikker på at dersom flere studenter hadde visst hva de gikk glipp av, så hadde studentparlamentene ved UiO og Oslomet banket igjennom dette for lenge siden. Det kan jo ikke finnes en god grunn til at kun jusstudentene skal få nyte godt av en ordning som lar seg gjennomføre overalt.

Jeg skal ikke være naiv å si at en arrangert kollokvie løser alle problemer. Jeg kjenner fortsatt på karakterpresset, på studiegjelden som vokser og vokser, og jeg har sjeldent råd til avokado på rugsprø. Men for å si det med Jay Zs udødelige ord: I got 99 problems, but kollokvie aint one.

Mer fra Universitas-Ingrid? Det er duket for en ny sesong med Hotel Neuf, så finn frem popcornet