metoo: Fremskrittet kommer med en bismak, for heller ikke jeg har ren samvittighet. Illustrasjon: Øivind Hovland
metoo: Fremskrittet kommer med en bismak, for heller ikke jeg har ren samvittighet. Illustrasjon: Øivind Hovland

Bekjen­nelser fra en femi­nis­tisk ansvarlig

Det sjokkerende er ikke hvor utbredt seksuell trakassering er, men at det faktisk har begynt å få konsekvenser.

Da alle plutselig brydde seg om seksuell trakassering, hadde jeg for lengst gitt opp håpet. Etter ti år med mas om statistikk og å sette grenser, var det nesten for godt til å være sant at seksuell trakassering faktisk fikk konsekvenser.

«Camilla» ble seksuelt trakassert av en medstudent: Jeg fant meg i litt for mye

Frister det å si at seksuell trakassering er et høyresidefenomen, bør du tenke på de som har gått for hardt ut de siste ukene – og som har fått svi for det. Fra Kjersti Stenseng og Anniken Huitfeldts påstander om maktkamper i desember, til da Unge Høyre forrige uke konstaterte at de ikke hadde mottatt noen varsler. Dette er ikke tiden for hovmod.

Det hadde vært deilig å kunne si at det aldri skjedde hos oss, men det ville vært en løgn.

Fremskrittet kommer med en bismak, for heller ikke jeg har ren samvittighet. De siste ukene har jeg spurt meg selv: «gjorde jeg nok?». For altfor ofte har seksuell trakassering blitt feid under teppet, glemt eller underdrevet – også i partiene som forkynner om retten til å bestemme over egen kropp.

Jeg var 16 år første gangen jeg holdt en innledning om seksuell trakassering, og de siste ti årene har jeg snakket om feminisme foran hundrevis av jenter. Mellom 2012 og 2014 var jeg feministisk ansvarlig i Rød Ungdom. Gang på gang samlet vi oss på et kaldt linoleumsgulv for å snakke om hersketeknikker, om å tørre å ta plass – og om seksuell trakassering. Gang på gang så jeg det gå opp for en ny jentegjeng: dette har skjedd meg også.

«Maren» (24) varslet om trakassering: Ble bedt om å bytte klasse

Det siste halve året har vi fått bevist det vi egentlig alltid visste: vi hadde rett. Vi hadde rett da vi sa at seksuell trakassering var et stort problem. Vi hadde rett da vi snakket om at det var vanskelig å si fra. Vi hadde rett da vi sa at jente- og guttesamlinger var et godt tiltak mot hersketeknikker, talelister med gutteflertall og seksuell trakassering. Vi prøvde å skape en frisone, der verden var bittelitt bedre, om så bare for en helg. Dessverre føles det ikke så godt å ha rett som det pleier å gjøre, for jeg var bedre på teori enn praksis. En ond sirkel, der det at det ikke har nyttet å si fra, førte til at man sluttet å si fra.

Denne høsten har jeg lest #metoo-støtteerklæringer skrevet av venstresidemenn som ikke vet hvor grensen går selv – eller velger å tråkke over den. Det hadde vært deilig å kunne si at det aldri skjedde hos oss, men det ville vært en løgn. Som feministisk ansvarlig i Rød Ungdom var det ofte jeg som tok praten, om så forholdsvis sjeldent og som regel om mindre alvorlige hendelser. Men et digitalt varslingssystem eller å journalføre det som ble sagt eller gjort? Det hadde ikke vi heller. Der står de fleste ungdomsorganisasjonene til stryk.

Det falt meg ikke inn å varsle da jeg ble seksuelt trakassert av en partifelle på et nach – jeg låste meg inne på do.

Vi lærte nye generasjoner jenter å si fra på den måten vi gjorde det: der og da. Jeg tok mange av de ubehagelige samtalene, men de skjedde ofte på bakrommet. Det var ikke noe som het å varsle, det het å si fra. Det falt meg ikke inn å varsle da jeg ble seksuelt trakassert av en partifelle på et nach – jeg låste meg inne på do. Nå lurer jeg på hvorfor: Føltes kostnaden av å si fra for stor? Tenkte jeg ikke på det som skjedde som seksuell trakassering? Hadde jeg vent meg til at seksuell trakassering ikke fikk konsekvenser? Gikk det egentlig helt greit med meg uansett? Ville jeg ikke lage dårlig stemning? Var det ubehagelig å konfrontere enn kompis? Litt av alt?

Tidligere i år, på starten av #metoo, lurte jeg på om det faktisk hjalp. Om det betydde noe at vi fortalte. Små og store historier, det vi nesten ikke husker og det vi har fortrengt? For det skumleste av alt var hvor mange, spesielt menn, som blir overraska over hvor vanlige historier vi forteller. At det gjelder så mange. At det er «jeg også, selvfølgelig». Jeg lurer ikke lenger på om det er verdt det. Vi er mange, på tvers av kjønn og partipolitikk, som lurer på om vi har gjort nok. #metoo har fått mange til å se hvor vanlig seksuell trakassering er – men også noen av oss til å se at vi glemte vår viktigste jobb: å sørge for at det ikke kunne skje igjen.

Husker du denne? HF-gutten må tenke seg om og holde kjeft

Fremskrittet kom – på overtid, uventet og plutselig. De siste ukene har avslørt en ukultur som er større enn ett parti, men som derimot gjennomsyrer hele samfunnet. I jakten på forklaringsmodeller lanseres alkohol og aldersforskjell som om det fantes en quick fix mot seksuell trakassering. Men jeg vet at vi hadde rett, vi som satt i en sirkel på gulvet og diskuterte feminisme lenge før #metoo: det har alltid handlet om kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Kanskje er vi på bedringens vei, men vi er langt fra fremme. At de som seksuelt trakasserer endelig kan frykte konsekvenser, er heldigvis et sjumilssteg.