Ubehagelig: – Ved virkelig å lære de skjulte strukturene å kjenne, står vi bedre i møte med hverandre, i forelesningssalen så vel som på dansegulvet, skriver Ingrid Ekeberg. Illustrasjon: Øivind Hovland
Ubehagelig: – Ved virkelig å lære de skjulte strukturene å kjenne, står vi bedre i møte med hverandre, i forelesningssalen så vel som på dansegulvet, skriver Ingrid Ekeberg. Illustrasjon: Øivind Hovland

Diskriminering 101

Gi oss et 1000-emne om diskriminering før kommentarfeltene koker over.

– Hva skal vi kalle slike som deg, neger eller hva? Dette skal en driftsleder i eiendomsavdelinga ved Universitetet i Oslo (UiO) ha spurt en kollega om i lunsjen, til latter fra de andre rundt bordet. Ifølge dem skal det kun ha vært fleipete sjargong de ansatte i mellom.

Opprullingen av rasismesaken ved UiO skjer samtidig som det skyller en #MeToo-bølge over internett, og neimen drypper det ikke ned i den etablerte grunnmuren «det har alltid vært sånn, og da er det vel greit», som så smått begynner å slå sprekker foran øynene våre.

Bakgrunn: Adam ble sykemeldt etter langvarig rasisme på jobb

Likestilling- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm holder ledelsen ved UiO ansvarlige for sjikaneringen som fant sted i eiendomsavdelingen. Å ikke tilrettelegge bedre for å hindre diskriminering blant ansatte er brudd på norsk lov, og Bjurstrøm etterspør holdningskampanjer og tydelige kjøreregler for hva som er akseptabel oppførsel.

Samtidig meldte rektor Svein Stølen at han likevel vil foreta en omfattende kartlegging av seksuell trakassering på universitetet. Det han egentlig ønsket var å hoppe over denne fasen for å gå rett på tiltak, men selv ikke kjemikeren Stølen kan trylle frem en vidunderkur hvis han ikke vet hvor det gjør vondt.

Det ropes minst like høyt om retten til å krenke, som om retten til å slippe å bli det»

Jeg har derfor følgende oppfordring til Stølen, når han sitter der med holdningskampanje-powerpoints og statistikk over trakassering på pulten sin: Rydd plass i exphil-rekka til litt diskriminering 101 for studentene.

Det er ingen tvil om at vi trenger det. Bare se på forrige ukes nazikalas på Studentersamfundet i Trondheim. Kommentarfeltet leverer, og reaksjonene bekrefter for hundrede gang at det ropes like høyt om retten til å krenke, som om retten til å slippe å bli det. Det er imidlertid en god grunn til hvorfor en studentforening ikke kan seile under samme flagg som Tusvik og Tønne i en slik debatt: Studentforeningene skal først og fremst inkludere.

Mer fra Ingrid Ekeberg: Penisen er et vakkert verktøy

På Oxford University måtte de avholde workshops i «Racism 101: How not to be a racist», etter en liknende flause. Under en debatt om Storbritannias tidligere kolonier, ble det servert drinker med navn «Colonial Comeback». Det som var ment som en harmløs spøk ble oppfattet som alt annet, og en ansatt gikk av i protest.

Oxford University gjorde det eneste riktige et universitet kan gjøre i slike situasjoner: Forsøke å forstå hva som hadde gått galt. «Racism 101» tok for seg vanskelige temaer som hvite privilegier, kulturell appropriasjon og mikroaggresjoner av typen «Men hvor kommer du egentlig fra?». En nysgjerrig tilnærming, som skulle spare dem for de ubehagelige situasjonene der den som sier ifra føler seg latterliggjort, og den andre føler seg beskyldt for å være rasist.

Husker du denne? Foreningslivet på Ås: Våpen, fyll og feminisme

Et kræsjkurs lar seg gjennomføre. På SOAS University of London er det obligatorisk for alle studenter å delta på en «Enough is enough»-workshop, i regi av studentunionen. Der lærer studentene om det som finnes av gråsoner, i et forsøk på å få bukt med kjønnsrelatert vold og voldtekt på campus. Også vi kunne trengt å høre at man skal finne seg like lite i å bli kalt «jenta mi» av en seminarleder, som å motta skitne FB-meldinger fra en professor.

Ved virkelig å lære de skjulte strukturene å kjenne, står vi bedre i møte med hverandre, i forelesningssalen så vel som på dansegulvet. Vi kan plukke av oss dårlige vaner vi ikke visste vi hadde, og avsløre det samme hos våre autoritetspersoner. Det er ingen grunn til å tro at det blir hverken moro eller enkelt. Men som en kamerat av meg sa i kjølvannet av #MeToo-kampanjen: Det er ubehagelig å reflektere over egen oppførsel, men vi må tørre å gjøre det helt til det ikke kjennes ubehagelig lengre, bare vanlig.