Kutt: – Det er helt på sin plass å kreve stramme budsjetter og mest mulig effektiv bruk av studentpengene. Men når slike hensyn etterfølges, i år eksemplifisert ved Universitas, tas det likevel ikke til følge. I stedet får personlige oppfatninger og magefølelsen styre, skriver Knut Arne Oseid.
Illustrasjon: Øivind Hovland
Kutt: – Det er helt på sin plass å kreve stramme budsjetter og mest mulig effektiv bruk av studentpengene. Men når slike hensyn etterfølges, i år eksemplifisert ved Universitas, tas det likevel ikke til følge. I stedet får personlige oppfatninger og magefølelsen styre, skriver Knut Arne Oseid. Illustrasjon: Øivind Hovland

Hva er poenget med Velferdstinget når SiO uansett bestemmer?

Studentpolitikkens B-lag må våkne opp og forstå konsekvensene av tildelingspraksisen de reproduserer hvert eneste år.

Hver høst er treffes en gjeng mer eller mindre seriøse studentpolitikere for å bestemme skjebnen til sentrale studentforeninger. På Velferdstingets (VT) tildelingsmøte i forrige uke lå 11 millioner kroner på bordet øremerket studentmedier og foreninger i 2018. Et gjennomarbeidet og allerede innstrammet budsjettforslag ble lagt frem av arbeidsutvalget (AU), men det stanset ikke det som nesten alltid følger: studentpolitisk kuttefest.

Bakgrunn: Slik gikk det på Velferdstingets tildelingsmøte

Årets seierherrer ble Oslostudentenes idrettslag (OSI) og Det Norske Studentersamfund (DNS), som begge fikk 250 000 kroner mer enn innstilt. Universitas ble nok en gang kraftig kuttet, til tross for å ha fulgt tidligere AUs oppfordringer om strammere økonomi og kompensasjon for tapte annonseinntekter. Noe også årets AU roste oss for i årets budsjettinnstilling.

Kommentaren du leser kan sikkert tolkes som bitter svanesang, men prøv å se vekk fra det. Poenget er at tildelingsmøtene vier minimalt med tillit til søkernes behov og fornuftige prioriteringer. I stedet har de blitt parodien på et studentdemokrati.

Ellers kan vi like godt legge ned hele greia

Onde tunger på UiO skal ha det til at representantene i VT omtales som studentpolitikkens b-lag. Mange er gjerne ferske, møter sjeldnere opp og utviser mindre oversikt over hvordan studentforeningene faktisk fungerer. De er også indirekte valgt av studentene de representerer. Hvert år skal denne gjengen likevel bestemme skjebnen til Oslos studentliv.

Det er helt på sin plass å kreve stramme budsjetter og mest mulig effektiv bruk av studentpengene. Men når slike hensyn etterfølges, i år eksemplifisert ved Universitas, tas det likevel ikke til følge. I stedet får personlige oppfatninger og magefølelsen styre.

Universitas-Knut før valget: Hvis ikke studentene stemmer for studentsaken, hvem skal gjøre det da?

Noe av det VT først og fremst sliter med er organisatorisk hukommelse; de glemmer kontekst, hvorfor tidligere beslutninger er tatt og hva som er blitt diskutert. AU sikrer gjerne dette gjennom budsjettinnstillingene, som jo derfor bør lyttes til. Det blir de naturligvis ikke. På årets tildelingsmøte stilte mange åpenbart uforberedt uten skikkelig innsikt i søkernes økonomiske situasjon og reelle behov. Men det var nok av eksempler på patosfylte argumenter fra VTs representanter.

Med gode intensjoner ble for eksempel 200.000 ekstra kroner feilaktig gitt til Jurk og Jussbuss. Begrunnelsen var regjeringens forslag om kutt til organisasjonene i statsbudsjettet. Ikke et vondt ord om Jurk og Jussbuss, men det finnes to innvendinger mot tildelingene. Organisasjonene driver ikke med studentvelferd primært. Under 10 prosent av klientene deres er studenter. Dessuten vil regjeringens kutt etter alt å dømme bli reversert av en samlet opposisjon, som Universitas slo opp i forrige uke.

Knut Arne Oseid kommenterer: Mange studentledere tror de har makt. Det har de ikke nødvendigvis

Men problemets kjerne bunner ut i den totale tildelingsrammen VT ber om fra SiO. Fra det studentdrevne milliardkonsernet «skjenkes» beskjedne 18 millioner til Velferdstinget. Syv av disse slukes først av NSO og VT, og når studentpolitikerne har fått sitt er det ganske få millioner igjen til å drifte hovedstadens studentliv. Så hvorfor krever ikke Velferdstinget én til to millioner mer og unngår hele problemet?

Det er SiO som egentlig bestemmer rammen. Selv om styreleder Gabrielle Gjerdset utad har sagt at VT står fritt til å søke om ønsket beløp, møter også Gjerdset VTs arbeidsutvalg på forhånd med klare advarsler om hva som er realistisk å få. Om VT er ulydige er trusselen «ostehøvelkutt», at alle tildelingsposter kuttes like mye dersom SiO ikke godkjenner summen. Høvelen har aldri blitt brukt i nyere tid og forblir kun sabelrasling.

Kommentar fra NSOs landsmøte: Distrikts-Norge strikes back

Selv om taktikken virker utmerket for Gjerdset og SiO, villeder hun også studentene. SiO-konsernet går så det suser og drar inn godt over 80 millioner fra studentene gjennom semesteravgiften. Siden 2012 har de årlig sittet igjen med rundt 50 millioner i overskudd og en inntektsøkning på 30 prosent. Deres markedsposisjon og inntektsgrunnlag hva gjelder leieinntekter, salg, semesteravgift og tjenester er solid. SiO har med andre ord mer enn råd til å dele ut én til to millioner ekstra, som ville gitt alle søkere det de ba om.

I stedet skaper man unødvendige konflikter hvor det krangles om hundretusener. Det er latterlig med tanke på hvor lite som trengs for å gjøre flere til lags. Hvorfor Gjerdset med vilje blokkerer livsåren til et levende foreningsliv er uforståelig. Desto viktigere blir det at b-laget av studentpolitikere våkner og forstår konsekvensene av tildelingspraksisen de reproduserer hvert eneste år. Ellers kan vi like godt legge ned hele greia.

Bonus: Tenk deg om en gang til før du rekker opp hånda i forelesning, skrev Knut Arne Oseid. Hold kjeft, Oseid!, svarte Linn Skyum.