Studentpolitikerne blir fort en gjeng med unger som leker politikk i dukkehuset sitt, skriver Heidi Bang. Illustrasjon: Øyvind Hovland.
Studentpolitikerne blir fort en gjeng med unger som leker politikk i dukkehuset sitt, skriver Heidi Bang. Illustrasjon: Øyvind Hovland.

Når de voksne bestemmer

Flinke studentpolitikere risikerer å gjøre seg selv en bjørnetjeneste i forsøket på å leke ansvarlig.

For et par år siden ble jeg valgt inn i styret til Universitetet i Oslo. Der satt jeg som en blåøyd jente på litt over tjue, sammen med erfarne professorer, representanter fra norsk nærings- og kulturliv og rektor ved Universitetet. Fellen man fort faller i da, er å kompensere for å være uerfaren med å oppføre seg mest mulig ordentlig.

Den risikoen løper også mange av de som befinner seg på maktkåringen til Universitas. Det første du lærer som fersk tillitsvalgt er nemlig at det aller viktigste er at ting styres på en ansvarlig måte. Det er hvert fall det vi stadig hører fra SiOs hovedstyre når de tar beslutninger som er upopulære blant studentene.

Les også: Studenteliten er blendahvit

Det er lett å bli ydmyk i møte med ansvaret som ligger i viktige roller. Problemet oppstår når «ansvar» blir synonymt med «det ledelsen og administrasjonen vil». Da kan ansvarliggjøringen som skjer med studenter når de blir valgt til styrer og utvalg gå på bekostning av helt nødvendig endring og fornyelse. Av og til strider studentenes interesser mot det etablerte, og da må studentpolitikerne tørre å si tydelig fra. Det er nemlig sjelden slik at det etablerte ønsker å endre seg.

I studentpolitikken lærer man at det er en «riktig» måte å gjøre ting på, og at man kommer lengst med dialog. Du skal følge skikk og bruk, og oppføre deg som en av de voksne. Da blir det fort sånn at ledelse og administrasjon påvirker studentene like mye som vi påvirker dem. I fjor stemte for eksempel studentrepresentantene i UiOs styre med resten av styret for at studenter ikke lenger skulle kunne stille som rektor. Dermed bidro studentene selv til å innskrenke sine demokratiske rettigheter ved universitetet.

Heidi Bang om Nils Rune Langeland-saken: Lenge leve gapestokken

I stedet for å stå på barrikadene og kreve endring blir studentene ofre for byråkratisumpen. Dagens studenter er tross alt generasjon prestasjon – vi er ordentlige, har mye respekt og lite opprør i oss. Men om man prøver å spille på premissene til de som har vært med i gamet i 20 år er man ofte dømt til å tape. Når du har ett år på deg, og alle prosesser beveger seg i sneglefart, er vinneren den som har god tid, og kommer til å være der de neste 20 årene også.

I blant kan også det se ut som noen er motivert av mulighetene for egen fremtidig karriere som ligger i studentverv. Du kan ikke bite hånden som mater deg dersom du ikke er villig til å risikere fremtidige jobbmuligheter. Opptil flere av de tidligere NSO-lederne har gått videre til å jobbe for partiene de skulle påvirke som studentledere. Det samme gjelder rekrutteringen fra Velferdstinget til SiO-styret, hvor de som kontrollerer blir de kontrollerte. Dette skyldes jo at de er dyktige og kunnskapsrike – men det er likevel problematisk, siden det er vanskelig å ta et standpunkt mot noen du anser som en potensiell fremtidig arbeidsgiver.

Resultatet er at de studentene som får en plass ved bordet, reduseres til unger som skal sitte i ro med tegnestiftene sine og lage kruseduller på sakspapirene mens de voksne prater. Gjestelista stilte til valg i år på en plattform som handlet om tivoli, vinmonopol og moro. Dette er en tydelig reaksjon på studentpolitikere som framstod som tørre byråkrater studenter ikke kunne relatere seg til.

Mer fra Heidi Bang: Dette er Svein Stølens hodepiner

I universitetsstyret kom mitt vendepunkt da jeg ble så frustrert over hersketeknikkene en av de andre brukte, at jeg endelig sa tydelig fra om hva jeg mente. Etterpå kom en av de andre bort til meg, ga meg en fistbump, og sa «fortsett sånn». Uansett hvor ansvarlig jeg oppførte meg kunne jeg aldri blitt en gråhåret mann som pusher femti. Men jeg kunne være en ung student som ikke var redd for å si fra og stå på kravene. Nettopp fordi studentene er ferske i systemet og kommer utenfra kan de bidra til å dra inn andre perspektiver.

Det er ingen tvil om at dagens studentpolitikere nyter respekt hos de «ordentlige» voksne fordi de klarer å framstå som profesjonelle og dyktige. Men til syvende og sist kan man ikke være konfliktsky når man tar på seg ansvaret for å være studentenes stemme, og kjempe deres sak. Ellers blir man fort en gjeng med unger som leker politikk i dukkehuset sitt, som de voksne kan herse med som de vil.

Dette er maktkåringen: Slik har vi jobbet

Første del: Plass 30-21

Andre del: Plass 20-11

Tredje del: Plass 10-4

Pallen: 3. plass, 2. plass og 1. plass