Foto: arkiv/Adrian Nielsen
Foto: arkiv/Adrian Nielsen

Jonas Gahr Clinton

Arrogant, klønete i møte med folk flest og eliteutdannet. Hørt det før, sier du?

For Arbeiderpartiet, Norges statsbærende parti siden krigen, er et resultat under 30 prosent en uttalt katastrofe. Det var lenge varslet: forskjellen på beksvart natt og høylys dag lå på dette magiske tallet. Resultatet på 27,4 prosent er en katastrofe nesten uten historisk sidestykke.

Statsministerstolens forventede arvtager snublet stygt på veien opp til høyblokkas øverste kontorer.

Valgkampstrategene på Youngstorget er nok først og fremst veldig, veldig skuffet. En bakrus vond som 2. mai brer seg, og formen vil antagelig være stadig nedadgående utover uka, høsten og de neste fire årene. Et kampanjeapparat som gikk inn i valgkampen med bravur og selvtillit gikk på en stjernesmell. Det virket så åpenbart at vi ville få en ny, Arbeiderparti-ledet regjering de neste fire årene. Slik gikk det ikke. Hvorfor?

En kan nok peke på flere snublesteiner: En klønete Ap-valgkamp med det utgangspunktet at Norge har gått dårlig under de blåblå. Rent sysselsettingsmessig og økonomisk stemmer det ikke, og det vet folk. Flørting med KrF, men også en statsmannsaktig Erna Solberg som fremstår med ro, tillit og en høy stjerne blant folk flest er også sentrale årsaker til Ap-kollapsen. Likevel: mest av alt er grunnen Jonas Gahr Støre. Statsministerstolens forventede arvtager snublet stygt på veien opp til høyblokkas øverste kontorer.

Det er nærliggende å trekke frem en rekke karaktertrekk Arbeiderpartiets kjernevelgere ikke finner så attraktive. Gahr Støre er søkkrik, utdannet ved et utenlandsk prestisjeuniversitet og har fullstendig manglende kontakt med folk flest. Tips: se det meget illustrerende klippet der Gahr Støre er utkledd som høyst karikert arbeidskar i form av en lydmann. Det er flaut og fungerer særdeles dårlig.

Les så disse trekkene igjen. Søkkrik, høyt utdannet og klønete omgang med folk flest. Hvem tenker du på? Likhetene med en annen statssjefskandidat er slående. Hun som sjokkerende nok tapte det amerikanske valget, som tilhører det minst høyrevridde av landets to største parti og som også er tidligere utenriksminister.

Sylvi Listhaug, som er ekstremt populær hos noen og dypt mislikt av mange, har vært en gavepakke til opposisjonspartiene: Å kunne hamre løs på en demagogisk, fremmedfiendtlig og populistisk innvandrings- og integreringsminister (vi sender enslige asylbarn hjem i hopetall – lik og del) har vært et hyppig brukt valgkampkort for venstresiden. Det hjalp ikke – i hvert fall ikke nok. I møte med en snobbete venstresidekandidat vant demagogen. Det minner smertelig om fjorårets valgkamp «over dammen».

Internt i Høyres valgkamporganisasjon jubler man høyt mens den blåblå konfettien sitter løst. De vant nemlig et valg de var dømt til å tape. Norsk regnesentral snakket om oppunder 90 prosents sannsynlighet for regjeringsskifte tidligere i valgkampen. Det er ikke rart man får Trumpske vibber.

Det er såre enkelt å være besk og etterpåklok. Men å være bitter i en stund som dette er helt på sin plass. For hva skjedde egentlig med «retningsvalget» vi unge, visjonære gikk til urnene for?

Sent mandag kveld tikket det inn en frustrert melding fra en valgkampmedarbeider på Folkets hus: «Norge kan få Sylvi Listhaug om de har så lyst på henne». Valgkampen er over, og vi må innse at vi får den regjeringen vi fortjener. Selv om det gjør så inderlig vondt. God natt, kjære Norge, vi sees om fire år. Da prøver vi på nytt.