Lenge leve gapestokken

I sommer brettet det seg ut en skandale i norsk akademia. Professor Nils Rune Langeland ved Universitetet i Stavanger (UiS) hadde sendt meldinger til flere kvinnelige studenter. I meldingene spurte han blant annet en kvinne om hun likte rimming og om han kunne kjøpe trusene hennes.

Dette kom fram etter at kvinnene delte skjermbilder av samtalene på Twitter. I ettertid har debatten blant annet handlet om hvorvidt det er greit å «henge ut» en person under fullt navn på sosiale medier i situasjoner som dette. Men hvilke andre virkemidler har egentlig en student i en situasjon hvor en professor, som sitter med all makt i relasjonen, spør om du liker rimming?

«Camilla» ble seksuelt trakassert av en medstudent Jeg fant meg i litt for mye

Vi vet at det skjer, men slike hendelser forties altfor ofte. Seksuell trakassering er nemlig langt fra noe nytt på universitetene. Det finnes utallige historier fra den akademiske verden om professorer som bruker makten de har over studenter og yngre akademikere til å overskride grenser og tvinge fram seksuelle situasjoner. Da kan gapestokken være siste utvei.

I 2016 fikk Yale University skandaleoppslag da den verdenskjente filosofiprofessoren Thomas Pogge ble anklaget for seksuell trakassering. I mars kunne avisen The Guardian rapportere at seksuell trakassering hadde nådd «epidemiske nivåer» på britiske universiteter. I arbeidet med en rapport fra i fjor om andelen kvinnelige ansatte ved juridisk fakultet på UiO kom det fram at flere kvinner hadde sluttet på grunn av seksuell trakassering. Og dette er bare toppen av isfjellet.

Det er ikke rart at studenter rammes spesielt. De er yngst, med minst makt og pondus. Sjokkerende nok står de også uten et reelt rettsvern mot denne typen ting. Det finnes ikke noen arbeidsmiljølov for studenter. I Læringsmiljøundersøkelsen fra 2012 svarte 328 studenter at de hadde opplevd seksuell trakassering. En undersøkelse Universitas gjorde i vår viste at 12 % av de spurte studentene hadde opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. Trolig er det store mørketall. For det finnes ikke noen omfattende kartlegging av seksuell trakassering ved norske utdanningssteder.

Mange synes nok at Langeland fikk en særdeles hard dose med gapestokken etter at meldingene hans ble kjent i sommer. Samtidig kommer man ikke utenom at professoren uten tvil hadde fått lov til å fortsette å seksuelt trakassere unge kvinner om det ikke hadde kommet fram gjennom denne offentlige gapestokken. Maktovergrep opererer best i mørket. Altfor ofte blir grenseoverskridende oppførsel feid under teppet i et akademia hvor omdømme er alt. Uten makt, velfungerende systemer for varsling eller et skikkelig rettsvern, har ikke studenter andre verktøy enn å vekke skamfølelsen hos overgriperne og institusjonene de er en del av.

Heidi Bang om kjønnsbalanse i akademia Kvinne, kjenn din plass

Sommerens skandale har om ikke annet bidratt til å sette et stort problem ettertrykkelig på agendaen. Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo, kunne nylig fortelle i Khrono at de vil iverksette strakstiltak for å motvirke seksuell trakassering. Norsk studentorganisasjon vil skaffe studentene et eget læringsmiljølovverk, som skal lovfeste retten til for eksempel varslingssystemer. Men inntil ukulturen med seksuell trakassering i akademia blir dratt opp med rota og studentene får et dugelig rettsvern er de nødt til å bruke gapestokken. Maktovergrep må trekkes fram i lyset, overgriperne må kjenne på skammen, og man må tvinge fram en kulturendring.

Lærdommen til alle ferske studenter er å si ifra når de opplever ubehagelige situasjoner i stedet for å bidra til mørketallene. Ledelsen ved UiS bekreftet nylig at Langeland ikke kommer til å undervise i år. Gapestokken har altså fungert i dette tilfellet.