Etterlyst: akademiske villbasser

Vi må kanskje spise vårt sure, sosialdemokratiske eple: flere Frp-ere i akademia tar oss nærmere «sannheten».

Forrige uke slo Universitas opp saken «Minoriteten ingen hjelper» og snakker om Fremskrittspartiet (Frp) i akademia. Bare 1,1 prosent, en forsvinnende liten del av forskerforbundets medlemmer, assosierer seg med Norges mest høyrevridde stortingsparti. Det er trist for norsk akademia og peker på et stort behov: Norsk forskning trenger akademiske villbasser.

Bakgrunn: Minoriteten i akademia

Selvfølgelig er det ikke nødvendigvis en målsetting at forskere, som en hvilken som helst annen yrkesgruppe, skal speile hele befolkningen partipolitisk. Og det er for så vidt legitime grunner til at Frp stemples som lite akademia-vennlige. Partileder Siv Jensen uttrykte så sent som i 2015 tvil om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte, og Frp vil stramme inn på narkotikalovgivningen til fagfolks store frustrasjon. Men:

Frp-ere bidrar med noen viktige perspektiver mange overser. Det er ikke til å skyve under den akademiske kontorstolen at norsk forskning ofte er lite «nyttig». Norsk forskning skal ikke styres etter bruksverdi for samfunnet, men om vi skal nå mål som «det grønne skiftet», er man helt avhengig av tiltak som faktisk virker og tverrfaglig forskning. Til tross for å lede et klimaskeptisk parti skal Siv Jensen ha ros for å etterlyse helt nødvendig brobygging mellom akademia og næringsliv, og ulike fagfelt.

Det er ingen hemmelighet at ideologi preger ens forskning. Derfor trenger vi forskere som tør å utfordre gjengse perspektiver. I eksempelvis forsvarsforskningen er NATO ene og alene Norges viktigste sikkerhetsgarantist, mens blant annet SV leker med tanken om å etablere alternative forsvarsallianser. Såkalt bekreftelsestendens hos forsvarsforskere, at man søker bekreftelse på eksisterende syn, hindrer dem fra å forske på andre modeller enn NATO.

Les: Når retorikk trumfer kunnskap

Også psykologifaget er tungt, tungt rammet av dette fenomenet. I 2008 gjentok amerikanske forskere 100 psykologistudier, hvor halvparten fikk samme resultat som da studien ble gjort første gang. Når du forsker med en tydelig bias kan du rimelig enkelt få de svarene du vil. En forskningsrapport fra Cambridge i 2014 trekker frem nettopp manglende politisk mangfold som den fremste grunnen til at psykologifaget mangler validitet og legitimitet.

Les: Vi har banket på dør etter dør for å finne Frp-professoren

Det er heller ikke nødvendigvis sånn at flere Frp-forskere vil dreie akademia mot høyre, som noen kanskje frykter. Tvert imot vil det sannsynligvis medføre mer aksept også for «venstreavvikere» – man får et mer mangfoldig meningsfellesskap. Dette vil igjen gi lavere grad av bekreftelsestendens, og større rom for minoritetene til å utfordre majoritetens syn. Om de rådende syn kontinuerlig bekreftes forsterkes deres legitimitet. Om de avvises er vi ett skritt nærmere «sannheten».

Norsk forskningsliv har godt av nye perspektiver, fra begge sider av det politiske spekteret. Vi trenger forskere som utfordrer og tilfører noe nytt. Filosofen Peter Singer er et godt eksempel. Super-kontroversiell, men absolutt en del av den akademiske varmen, også i Norge. Du har mest sannsynlig hatt han på Exphil. Men hvor er Norges Peter Singer?

Jo, han har akkurat kommet hjem. Aksel Braanen Sterri, en slags ibsensk folkefiende, er tilbake som doktorgradsstipendiat. I likhet med Singers syn på spedbarnsdrap, høster Braanen Sterri kritikk for sine oppsiktsvekkende, men i og for seg velfunderte Downs-uttalelser, både i form av en politianmeldelse fra handikapforbundet og nazi-sammenligninger fra en statssekretær.

Men han er dessverre en del av de marginaliserte som mener kontroversielle, spennende og forfriskende ting (i mange tilfeller er det en tydelig sammenheng mellom de tre). Inntil videre får vi ta til takke med Braanen Sterri. Velkommen tilbake, du er sårt tiltrengt.