Illustrasjon: Simen August Askeland
Illustrasjon: Simen August Askeland

Utdanningsdebatten lammes av feig klasseblindhet

Skal en gutt fra et ressurssvakt hjem danke meg ut av jussen, på tross av litt svakere karakterer? Ja, jeg synes i grunnen det, skriver Vebjørn Wold

Debatten om de mannlige skoletaperne virker å ha ebbet ut der den begynte. Joda, noe holder gutta tilbake i utdanningsløpet, men kjønn er bare én av flere faktorer. Stadig nevnes foreldres «lønn og utdanning» som viktigere enn «kjønn», for å illustrere at gutteproblemet ikke er så stort som andre skal ha det til. Men ingen forfølger problemstillingen. Den tas for gitt og aksepteres.

På tide å kaste et blikk over hekken i Ullevål Hageby. Det er en hel verden der ute.

Skravlerne som debatterer utdanning er nok mer bekymret på vegne av egne sønner og døtre enn de er av barna til de som vasker kontorene deres. Overvekt av velstående jenter på psykologi og medisin eller gutter på ingeniør er strukturelle skjevheter vi må gjøre noe med. Overvekt av velstående gutter og jenter på samtlige elitestudier – du kan høre en knappenål falle.

Klasseskjevheten i høyere utdanning er i likhet med kvinnedominansen utslag av forskjeller i karakterer, supplert av forskjeller i valg. Mens karaktergapet i ungdomskolen mellom gutter og jenter er på rundt 4,5 karakterpoeng, er gapet mellom barn av foreldre med grunnskoleutdanning og masterutdanning 11,4, ifølge SSB. Dette bryter med vårt egalitære selvbilde, og bidrar sterkt til sosial homogenisering av elitefag.

Høyere samfunnslag er kraftig overrepresentert på disse studiene også hvis man justerer for karakterer. UiO-professor Marianne Nordli Hansen viste i en artikkel fra 2011 at andelen blanke 5-er-elever med velstående foreldre og besteforeldre på elitestudier er fem ganger så stor som andelen 5-er elever med foreldre og besteforeldre fra «arbeiderklassen». Tallene variere etter hvordan «klasse» defineres, men det er tydelig at klassene velger ulikt, og det har neppe bare uskyldige forklaringer. Bjørknes koster som kjent penger.

Demografien på UiO trenger ikke speile Norges befolkning perfekt. Men ingen fagmiljøer tjener på å rekruttere så smalt som mange elitefag gjør i dag. Talenter går tapt. Viktige perspektiver holdes utenfor. Universitetene får også mindre troverdighet i alle offentlige debatter dersom omverden ikke kjenner seg igjen i dem. Vi trenger forskere, leger og byråkrater fra alle lag av befolkningen – akkurat som vi trenger psykologer og lærere av begge kjønn.

De viktigste tiltakene mot disse klasseskillene må rettes lenger ned i utdanningspyramiden. Men UiO, universitetet i Norges mest klassedelte by, kan gå foran på følgende måte: Gi ekstra inntakspoeng til barn fra lavinntektsfamilier på elitestudier med høye opptakskrav. Mulig med dagens forskrifter? Nei. Men de kan endres.

Skal en gutt fra et ressurssvakt hjem danke meg ut av jussen, på tross av litt svakere karakterer? Ja, jeg synes i grunnen det. Statistikken indikerer at hans snitt tynges ned av ting som sier lite om hans akademiske evner. De som har trosset oddsene og blitt «nesten flinke nok» for medisin, juss og psykologi, er talenter fagene trenger. For de som allerede har gode nok karakterer vil dette være et signal om at flere enn elite-barna er ønsket på Domus Medica.

Kanskje høres klassepoeng mer drastisk ut enn kjønnspoeng. Men at ulike skjevheter diskuteres forskjellig handler om hvem som sitter med definisjonsmakten. Professorer og spaltister har sønner som utkonkurreres av jenter på skolen, og døtre som møter glasstak i næringslivet. Hvordan utdanningssystemet møter barn av alenemødre med lav inntekt og utdanning, har få av dem følt på kroppen.

Middelklasseakademikere har tålt så inderlig vel den skjevhet som ikke rammer dem selv. På tide å kaste et blikk over hekken i Ullevål Hageby. Det er en hel verden der ute.

Professor: – Sammenhengen mellom sosial bakgrunn og utdanningsvalg er klar