Pussy grabs back
Kvinner må fortsatt jobbe hardere og rope høyere for å likestilles med menn
I en tid der en hvit finansmann som pusher 70 slipper unna med seksuelt krenkende kommentarer om kvinner, og likevel blir president i verdens mektigste land, kan vi dog se ett lyspunkt i det store mørket. Donald Trumps sjokkerende seier har fått kvinner og menn til å kjempe sammen, for kvinner.
Det skulle ikke mer til enn en bestemor på Hawaii med tilgang til internett. Theresa Shooks setning i en populær Facebook-gruppe ble frøet som skulle slå nyfeministiske spirer verden over. «Jeg synes vi burde marsjere», skrev Shook. I månedene som fulgte skulle millioner av kvinner i over 60 land ta til gatene «I solidaritet med sine søstre i Washington». Jeg marsjerte også, i Oslo.
Det er nemlig utallige kamper som fortsatt må utkjempes. Vi skal ikke bevege oss langt heller. Den siste uka har debatten om norsk skoles «gutteproblem» gått som en kasteball i mediene. Gutta er, ifølge direktør i Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg og lagdommer Rune Bård Hansen, en samfunnsgruppe på vei utfor kanten av stupet. «Kun» 40 prosent i høyere utdanning er gutter, og ifølge Hansen bør det tilrettelegges mer for at gutta ikke blir skoletapere. Andre legger også skylden for kvinners utklassing av gutter i skolen på guttas «biologiske forutsetninger». Her går de seg vill.
Å begrunne mine prestasjoner med kjønn marginaliserer all den innsats jeg har lagt inn på skolebenken
Lagdommeren påstår dermed at jeg som kvinne har bedre forutsetninger til å lykkes i utdanningssystemet nettopp fordi jeg er kvinne. Statistisk sett har han rett, men å begrunne mine prestasjoner med kjønn marginaliserer all den innsats jeg har lagt inn på skolebenken. Jeg er også født i januar, jeg er ikke minst hvit og født i Norge med norske foreldre som har høy utdanning, og jeg kommer fra et møblert hjem. Flere faktorer som statistisk sett skal gi meg en fordel i skolen. Kjønn er bare en liten faktor blant mange, og vi bør ikke innsnevre likestillingsdebatten i akademia og utdanning til kun å handle om hva vi har mellom bena. Vi burde derimot jobbe med variasjonene innad i studentmassen, hos individene.
Det er også noe utrolig provoserende med den tilbakevendende debatten om de «mannlige skoletaperne». Som om gutta ikke kan noe for at de sliter på skolebenken. For å sitere kjønnsforsker Harriet Bjerrum Nielsen i Aftenposten: man roper høyt om at hele systemet må endres når guttene sliter, mens jenter, de må bare ta seg sammen og snakke høyere. Videre har utdanning en helt ulik verdi for kvinner og menn. Menn klarer seg ofte bedre i yrkeslivet, og kanskje bedre enn jenter med samme kvalifikasjoner. I Danmark har mange mannlige næringslivsledere sjeldnere formell utdanning, mens dette nesten aldri er tilfellet for kvinnelige næringslivsledere. Jeg får bare fortsette å snakke høyere.
Vi har kommet langt, men det er langt igjen. En vellykka kvinne i 2017 er forfatter, statsminister eller butikksjef på Kiwi. Men for å nå det samme målet som gutta, må vi kvinner legge inn så mye større innsats. Det er kjønnsskjevhet på sitt verste. Selv om den ikke er like synlig som før, betyr det ikke at kampene ikke må kjempes hver bidige dag.
Derfor er det ingen dag i året jeg er stoltere over å være kvinne enn 8. mars. Det er også dagen som minner oss alle på hvor mye som fortsatt gjenstår. Men vi er flere og sterkere enn før. Feminister er ikke bare sinte, enslige kvinner med sveisen til hun fra «Stranger Things». Vi har alle mulige hårfrisyrer og heier på alle kjønn i utdanningen. Ulikheter i samfunnet rammer absolutt alle.
Heller ikke her i Skandinavia, verdens feministiske ledestjerne, er likestillingen «mission completed». Den må forsvares kontinuerlig. Vi ses i toget.