Hit men ikke lenger?: UiO har kun hatt én kvinnelig rektor, og to rektorkandidater på 200 år. Mange ender heller opp som prorektorer. – Kvinner må tenke mer som sine mannlige motparter – du trenger ikke være ekstraordinær for å fortjene å stille til valg, det er å tørre å ta den typen sjanser som gjør deg ekstraordinær, skriver Heidi Bang. Illustrasjon: Øivind Hovland
Hit men ikke lenger?: UiO har kun hatt én kvinnelig rektor, og to rektorkandidater på 200 år. Mange ender heller opp som prorektorer. – Kvinner må tenke mer som sine mannlige motparter – du trenger ikke være ekstraordinær for å fortjene å stille til valg, det er å tørre å ta den typen sjanser som gjør deg ekstraordinær, skriver Heidi Bang. Illustrasjon: Øivind Hovland

Kvinne – kjenn din plass

Den manglende kjønnsbalansen i rektorvalget er et symptom på de enorme kjønnskjevhetene som finnes i akademia, skriver Heidi Bang.

Ved Universitetet i Oslo er rektorkampen i full gang, og nok en gang står valget mellom to gråhårede middelaldrende menn. Kvinnelige rektorkandidater er en sjelden rase, likevel vil ikke det akademiske fellesskap snakke om noe glasstak – den usynlige barrieren som hindrer kvinner fra å nå toppen.

Aud Tønnessen, Camilla Stoltenberg, Inga Bostad og Trine Syvertsen, scenen er deres! Hva venter dere på?

I sin over 200 år lange historie har UiO bare hatt én kvinnelig rektor, den ekstraordinære jusprofessoren Lucy Smith. Siden nittitallet har SV-fakultetets Fanny Duckert vært den eneste kvinnen som har stilt. Kvinnene på UiO må ta ansvar og våge å gjøre det som virker så lett for mennene. Utmerkede potensielle kandidater som Aud Tønnessen, Camilla Stoltenberg, Inga Bostad og Trine Syvertsen, scenen er deres! Hva venter dere på?

Den manglende kjønnsbalansen i rektorvalget er et symptom på de enorme kjønnskjevhetene som finnes i akademia. Til tross for en majoritet av kvinnelige studenter siden 80-tallet, viser UiOs likestillingsrapport for 2015 at det fremdeles bare er 30 prosent kvinnelige professorer. UiO skårer faktisk høyere enn snittet av landets universiteter og høyskoler – og det sier sitt.

Nytt i årets UiO-valg er kravet fra ledelsen om at du må ha professorkompetanse for å stille som rektor. Dermed er kun tre av ti potensielle rektorkandidater kvinner. Blant disse er det ikke mangel på dyktige kvinnelige lederkandidater. Problemet er at de tar til takke med å bli prorektorer i stedet, en vararektor. Fanny Duckert fortalte i et intervju i fjor til Uniforum at hennes motivasjon for å stille handlet om å unngå nok et valg der kvinnene endte opp som de mannlige rektorkandidatenes «assistenter». År etter år ser vi rektorteam bygget opp av en mannlig leder, støttet opp av en kvinnelig nestleder.

Årets valg er intet unntak: Rektorkandidat Svein Stølen har med seg Gro Bjørnerud Mo, en erfaren prodekan fra HF som «assistent», og Hans Petter Gravers høyrehånd er Inger Sandlie – professor i biovitenskap med en mangfoldig CV. Sistnevnte hadde selv rektorambisjoner. Søkekomiteen, som ble nedsatt for å finne gode kandidater, førte henne derimot sammen med Graver, og sementerte det klassiske mønsteret i stedet for å utfordre det. Gammel vane (dame) er vond å vende.

For Inger Sandlie var det forskjellen i ledererfaring mellom henne og Graver som gjorde at hun valgte nestlederrollen. Men om det skal stå på ledererfaring taper kvinner hver gang, for nær to av tre ledere i Norge er fremdeles menn. Kvinner er videre underrepresentert i forskningsledelse, så det vil alltid være en mann med mer ledererfaring man kan støtte opp under. Dersom flere kvinner skal være toppledere i framtiden, må man utfordre dem med mer erfaring, fordi det er så mange andre kvaliteter som er like viktige. Visjoner, talent, gjennomføringsevne og ambisjoner bør spille en like stor rolle som erfaring.

Siden talent er likt fordelt mellom kjønnene går vi glipp av utrolig dyktige kandidater med mangelen på kvinner. Rektor Lucy Smith levde etter prinsippet om å si ja til tingene kvinner normalt ikke sa ja til. Kvinner må tenke mer som sine mannlige motparter – du trenger ikke være ekstraordinær for å fortjene å stille til valg. Det er å tørre å ta den typen sjanser som gjør deg ekstraordinær. Selv om terskelen er skyhøy, spesielt for kvinnene, er det avgjørende for å oppnå et likestilt akademia at nettopp kvinnene tør å være fandenivoldske iblant. Kjønn er langt unna å være den viktigste kvalifikasjonen til å styre UiO, men en kvinnelig kandidat vil vise andre unge kvinner at vi også bør ta sjanser, gjøre oss store, synlige og høylytte.

Min oppfordring er den samme som Lucy Smith kom med i sin tid til de kvinnelige studentpolitikerne i parlamentet: «Ta ordet, snakk høyt, og la dere ikke dupere av selvbevisste gutter.» Still til valg, vær et forbilde. Fristen er 10. februar.