Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

– SiO-direktøren er en velferdsprofitør

SiO sier at «alle inntekter går direkte tilbake til studentene». Likevel har SiO-toppene hatt en lønnsfest på studentenes regning.

Har du noen gang tenkt på hvor semesteravgiften din tar veien? Eller hvor pengene du bruker på SiO-kantina tar veien? Du har sikkert, som meg, tenkt at de blir forvaltet i studentens egen interesse. Realitet er en annen.

Dette er saken: SiO-direktør Lisbeth Dyrberg tjener 1,7 millioner kroner på din semesteravgift

Forrige uke ble skattelistene, og med dem lønningene til SiO-toppene, offentliggjort. Administrerende direktør i SiO, Lisbeth Dyrberg, får utbetalt hele 1.7 millioner. Også SiOs boligdirektør, Trond Bakke, og leder for SiO Helse, Kari Jussie Lønning, tjener godt over millionen i året. Og hvem betaler lønningene? Vi, studenter. Når vi betaler semesteravgiften, og hver gang vi benytter oss av SiOs kantiner, treningssentre og andre tilbud, er vi alle med på å finansiere SiO-toppenes skyhøye lønninger.

«Alle SiOs inntekter går direkte tilbake til studentene. Målet vårt er ikke å ha et økonomisk overskudd, men å ha en sunn økonomi som gjør at vi kan gi studentene et best mulig tilbud.» skriver SiO på sine egne nettsider. Når sjefen selv tjener nesten to millioner kroner i året, har samskipnaden og jeg en svært motstridene forståelse av at «alle inntekter går direkte tilbake til studentene».

Når sjefen tjener nesten to millioner kroner i året, har samskipnaden og jeg en svært motstridende forståelse av «alle inntekter går direkte tilbake til studentene»

I 2006 hadde SiO-direktøren en lønn på rundt 900.000 kr. Da uttalte hun: «(...)Klart det er mye penger, men jeg tror studenter flest innser at alternativet er et dårligere velferdstilbud». Jeg innser det ikke, og siden da har inntekten nesten doblet seg – en lønnsøkning nesten dobbelt så stor som hos resten av befolkningen. Det sier seg selv at en lavere lønn hos ledelsen i SiO, og dermed mer penger til oss studenter, kunne ført til et generelt bedre velferdstilbud for studentene i Oslo og Akershus.

Dersom ledelsen hadde gått ned én million til sammen i lederlønninger, og likevel sittet igjen med en solid sum, kunne én million kroner ekstra gått til studentvelferden. Det høres kanskje ikke ut som mye, men det kunne for eksempel finansiert flere av de smale studentforeningene, som er en utdøende rase.

«Høye lønninger er nødvendig for å tiltrekke seg de beste lederne». Slik lyder argumentet som stadig brukes for å forsvare høye lederlønninger. Men er det egentlig sånn? Psykolog Geir Kirkebøen, professor ved Universitet i Oslo, kom med denne konklusjonen i 2014: «Forskning tyder altså på at høyere lønninger ikke gir bedre toppledere som vil utkonkurrere sine lavere betalte motstykker. Tvert imot, (…) Høyere lønn kan forventes å resultere i dårligere jobbutførelse og bedriftsresultater».

Kirkebøen trekker frem at insentiver i form av penger har ingen eller negativ effekt på arbeid som involverer beslutningstaking og kreativitet. Med andre ord: de arbeidsoppgavene ledelse innebærer. Andre forskere, blant annet nobelpris-vinneren i økonomi Daniel Kahneman, har vist at lederens rolle i en bedrift kan være sterkt overdrevet. Å forsvare grotesk høye lønninger med at de skaper et bedre resultat er altså i beste fall omstridt.

De høye lederlønningene gjør det vanskelig å tro at SiO faktisk ønsker studentens beste. Det er tross alt vi, studenter med beskjedene budsjetter, som finansierer de fete lommebøkene deres. Når SiO sier at alle inntekter skal gå tilbake til studentene, må de også gjøre det.