Akademias formidlingsfobi

Undervisningen ofres i UiOs kamp for publiseringspoeng og prestisje.

– Og da håper jeg dere får en STRÅLENDE uke!

Øivind Bratberg har alltid gitt av seg selv til studentene. Nylig ble han og ni andre kåret til Morgenbladets fantastiske forelesere . En usedvanlig engasjerende og dyktig foreleser blir selvfølgelig lagt merke til og gir god reklame for UiO. Men selv om UiO kan smykke seg med Bratberg og andre UiO-personligheter på Morgenbladets topp ti-liste, skal universitetet likevel ha lite av æren.

Universitetet har et ansvar for å snu den negative holdningen til undervisning som rår i akademia.

I dagens utgave av Universitas innrømmer rektor Ole Petter Ottersen delvis at undervisningen nedprioriteres, når han skriver i sin kronikk at «eksellent undervisning bør være like meritterende som eksellent forskning». I jaget etter publiseringspoeng og prestisje er det lite som motiverer foreleserne til å legge inn en ekstra innsats for formidlingens og studentenes skyld.

Derfor utsettes jevnlig studenter for monoton og uengasjerende messing foran overfylte power pointer. Grunnene til den labre innsatsen kan være mange. Noen forelesere ser ikke ut til å ha forstått hva god pedagogikk og formidling er, mens andre gir blaffen i å lage gode undervisningsopplegg, noe som jo er høyst forståelig. Den virkelige akademiske prestisjen ligger jo som kjent i forskningen.

Et minstekrav for de ansatte bør være å gjennomføre formell opplæring for å få både verktøyene og inspirasjonen som trengs for å drive god formidling. Imidlertid er det ifølge UiOs regelverk bare ved faste ansettelser det stilles krav om kursing i undervisning eller tidligere pedagogisk erfaring. Ved midlertidige ansettelser, som PhD- og postdoktorstillinger, er det bare unntaksvis at det stilles tilsvarende krav.

Videre er det godt kjent at UiO i stor grad opererer med midlertidige ansettelser. Bare på Det samfunnsvitenskapelig fakultet ble 236 av 535 årsverk i 2015 fylt av midlertidig ansatte, ifølge Database for statistikk om høyere utdanning. I teorien kan altså mange undervise uten å ha de helt elementære forutsetningene for undervisning på plass. Hvis foreleseren slår an, er det kun på grunn av den enkeltes innsats og engasjement, og ikke fordi universitetet sikrer et minimum av forkunnskaper.

Ottersen skriver videre at universitetsstyret har vedtatt en «satsning på lærings- og arbeidsmiljø» som nå skal iverksettes. Men hvilke praktiske tiltak som blir satt i verk, gjenstår å se. Hvis han virkelig vil belønne god undervisning, bør han og universitetet i første omgang legge til rette for at forelesere får opplæring og verktøyene de trenger for å kunne bli gode pedagoger. Ikke minst må insentivene for å undervise være på høyde med insentivene en får til å forske.

Universitetet har et ansvar for å snu den negative holdningen til undervisning som rår i akademia. Ett sted å starte er å sørge for at alle som har undervisningsplikt – enten det er unge stipendiater eller middelaldrende forskere – sendes på kurs. Om ikke alle er like gira som Bratberg, er det uansett et skritt på vei mot å fjerne formidlingsfobien.