Feil valg: Det er ingen skam å snu, men gjør det i tide, skriver debattredaktør Knut Arne Oseid. Illustrasjon: Øivind Hovland
Feil valg: Det er ingen skam å snu, men gjør det i tide, skriver debattredaktør Knut Arne Oseid. Illustrasjon: Øivind Hovland

Pekeleken: Hvem slutter først?

Troen på at gresset er grønnest i akademia har tatt bolig i studentene altfor lenge.

Nok en studiestart, og nok en runde med halvmotiverte studenter og halvfulle klasserom. Ta en god kikk på studiekameratene du blir kjent med i fadderuka, du vet ikke om du får se dem igjen.

Deprimerende tall fra regjeringens tilstandsrapport før sommeren viser at hver fjerde student hopper av bachelor- eller mastergraden de begynte på. Og majoriteten av studentene evner ikke å fullføre bachelor- eller masterstudiet på normert tid. Dette er ikke nytt, trenden har pågått altfor lenge. Internasjonalt kommer også Norge dårlig ut, som tyder på at problemet kan være mer kulturelt enn mange er villige til å tro.

Kunnskapsminister Røe Isaksen skylder på universitetene og for dårlig kvalitet i utdanningen. Noe også blant annet Høyre-studentene og NSO gjentar til det kjedsommelige som årsak. Det er ikke umulig at folk ser seg om etter nye muligheter dersom fagene kjeder dem, virker irrelevante eller gir studentene for lite oppfølging. Men forklaringen er for enkel.

Rundt halvparten av frafallet hopper nemlig over til nye studieretninger. De mest kresne og minst utholdende er HF- og SV-studenten. Av 2010-kullet avla disse henholdsvis bare 24 og 23 prosent av sine bachelorgrader i løpet av fem år – ikke en gang på normert tid.

Dessverre ser ikke rastløsheten ut til å gi seg når studenten, om han holder ut studieløpet, havner i jobb. Ifølge en global undersøkelse utarbeidet av bransjeorganisasjonen HR-Norge ønsker hver fjerde medarbeider under 30 å slutte i jobben innen ett år. Skal vi sette samme diagnose som på utdanningsfrafallet, «for dårlig kvalitet» på arbeidsplassen, eller aner man konturene av et større holdningsproblem?

Jeg tror vi har å gjøre med «generasjon flyktig», som hopper bekymringsfritt fra tue til tue i god tro om at gresset alltid er grønnere. Mange gjør mindre gjennomtenkte valg, er usikre på hva de egentlig vil eller trekkes mot høyere utdanning fordi det er det man «burde». Dette er mildt sagt sløsing med offentlige midler.

Siden det er fadderuke blir dermed pekeleken på ny aktuell: Den som flest tror vil slutte først, må drikke

En som tør å røre ved frafallsproblemet er Lars Gauden-Kolbeinstveit i høyretankesmien Civita. Han foreslår høyere studiekostnader for blant annet å redusere frafallet, og viser til at studentenes gjennomføringsgrad i skolepengefrie Norge ligger mye lavere enn andre OECD-land. Skolepenger vil avskrekke prøve-og-feile-studenten og umotiverte Lånekassen-snyltere, som detter av lasset når fadderuka en gang tar slutt og de innser at studiene faktisk krever en viss innsats.

Men det største problemet er at vi betrakter akademia som gullstandarden og det selvfølgelige. Høyere utdanning er ikke for alle, jo før vi innser det jo bedre. Samtidig mangler vi 90.000 yrkesfagarbeidere om ti år, ifølge SSB. Det betyr at ikke alle kan bli statsvitere, men flere må ta fagbrevet for å utføre oppgavene Norge AS faktisk etterspør. Videre finnes det 170 ulike yrkesfagretninger å velge mellom, og de med yrkesfag i bunn, er ofte attraktive i en videre karrierevei. Flere burde heller prøve-og-feile litt her.

Siden det er fadderuke blir dermed pekeleken på ny aktuell: Den som flest tror vil slutte først, må drikke. Men dersom du er ny student bør du uansett gå en runde med deg selv og kjenne etter om du er motivert til å gå løs på tre, fire eller flere år i akademia. Det er ingen skam å snu, men gjør det i tide.