Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

UiOs miljøsatsing er kun tomme ord

Universitets miljøforpliktelser forvitrer raskere en polene smelter.

I forrige uke skrev Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitet i Oslo (UiO), et blogginnlegg hvor han uttrykker bekymring for befolkningen i Kivalina i Alaska som må flykte fra hjembyen på grunn av oljeutvinning i området. En uke tidligere nektet han å la seg intervjue da Universitas skrev at UiO setter penger i kull-bedrifter selv oljefondet har trukket seg ut av. På hjemmebane hersker det dobbeltkommunikasjon ettersom UiO med Ottersen i spissen ignorerer betydningen av klimatrusselen. Selv om UiO lover grønn satsing, skjer det stikk motsatte i praksis.

Gang på gang blir Ottersen tatt med buksene nede. Det siste året har Universitas satt søkelyset på en lang rekke miljøsynder.

@spmLes også: UiO investerer i miljøverstinger

Forbruksmønsteret på UiO er miljømessig katastrofe. Gjenbruk og «grønnere innkjøp» påberopes av rektor Ottersen, men i realiteten viser innkjøp- og avfallstallene sløseri. UiO kaster om lag 160 tonn møbler i året og bruker 20-30 millioner på innkjøp av nye. Det er ganske tydelig at ikke en eneste kalori går til omtanke av miljøet på innkjøpsfronten. I stedet glemmes målsettingene og satsingene like fort som UiO har forpliktet seg.

Les også: Svinn eller forsvinn

Kullinvesteringer er lite fremtidsrettet og går ikke hånd i hånd med institusjonens grønne miljøprofil. Likevel investerer UiO i to selskaper som selv oljefondet har trukket seg ut av. Selskapene får nemlig mer enn 30 prosent av sine inntekter fra termisk kull. Dersom UiO hadde tatt klimatrusselen på alvor hadde slike investeringer vært utelukket for lenge siden.

I tillegg til at UiO driver dobbeltkommunikasjon, forsøker institusjonen heller ikke å være løsningsorientert. UiO deltar ikke i den såkalte GreenMetric rangeringen som arrangeres årlig for å kartlegge universiteters miljøprofil. Grunnen til dette er at UiO ikke er fortrolig med hvordan indeksen måler. Det virker derimot som en dårlig unnskyldning når universiteter i Danmark og Finland deltar, og 407 institusjoner er med i rangeringen.

Å være med i en slik rangering har stor symbolverdi. UiO har muligheten til å sammenligne seg med andre institusjoner og få kartlagt sitt årlige klimagassutslipp. Samtidig vil ansatte og studenter bli mer oppmerksom på hvilken effekt vi har på miljøet. UiO har avslått å delta år etter år, og det er grunn til å tro at Ottersen er redd for at flere vil oppdage at UiOs grønne satsing er ikke-eksisterende.

Ottersen ønsket ikke å la seg intervjue om kullinvesteringene. Likevel uttrykker han bekymring på sin blogg og veiver sitt grønne flagg. Selv om Ottersen tidligere har sagt til Universitas at UiO har høye miljømålsettinger, er resultatene elendige. Det holder ikke med betydningsløse forpliktelser i møte med klimatrusselen. UiO må være resultatorientert av forbilledlig karakter.