Smakløs ansvarsfraskrivelse

Studenter med ekstra behov for tilrettelegging ekskluderes av læringsinstitusjonene. De ansvarlige må slutte å se problemet i ressurssterke mennesker med ekstra behov, slik at de slipper å bruke halve studietiden på å kjempe for egne rettigheter.

Denne uken skriver Universitas om økonomistudenten Hilde Thoresen [som fikk eggstokkreft rett før eksamen i en alder av 21 år](1). Cellegiftbehandling og to operasjoner måtte til, før hun kom seg tilbake til skolebenken. Ifølge Thoresen er viljen til ekstra tilrettelegging ikke-eksisterende hos administrasjonen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Først fikk hun beskjed om at hun ikke fikk fortsette studiet fordi kreften hindret henne i ta eksamen. Når hun senere fikk kjempet tilbake rettigheten til studieplassen, var den eneste tilretteleggingen HiOA kunne tilby, en ekstra time under eksamen. På tross av de store ettervirkningene av kreften, ønsker ikke læringsinstitusjonen å legge studieløpet til rette for Thoresen. Her svikter Høgskolen og de er ikke alene.

Å bli sett er ikke bare ett av menneskets største følelsesmessige behov, men for studenter også en rettighet. En vellykket studietid består av et gjensidig ansvar. Studentene er ansvarlige for å møte opp, delta og levere på eksamen. Mange bruker hele oppveksten på å jobbe hardt for å kvalifiseres til det studiet de ønsker å komme inn på. Ved utdanningsretninger som psykologi og medisin er kravene skyhøye, men «generasjon prestasjon» nipugger likevel. Utdanningsinstitusjonene må gjengjelde dette ansvaret. Mennesker som velger å ta høyere utdanning er en enorm ressurs for samfunnet. Hvordan kan vi da akseptere at utdanningsinstitusjonene ikke tar vare på studenter med ekstra behov for tilrettelegging?

Thoresen er ikke alene om problemet. I forrige uke skrev Universitas om dyslektiker Ingvild Leren Stensrud som møter store utfordringer på studiet fordi Universitetet i Oslo (UiO) ikke tilrettelegger undervisningen. Hun fikk ingen hjelp med rådgivning eller tilrettelegging i studiehverdagen. Universitetet [ba Stensrud ta færre studiepoeng i semesteret](2). Statsvitenskpsstudenten vil altså sitte igjen med et mye større studielån enn ikke-dyslektikere etter siste eksamen. Hva ser UiO på – det ressurssterke mennesket eller alle ressursene de må legge inn for å ta vare på det?

Generalsekretær Caroline Solem i Dysleksi Norge bekymrer seg over at hver enkelt student må kjempe for å få oppfylt sine rettigheter og få et tilrettelagt studieløp. Hun påpeker at mange kjemper forgjeves og kun får rettighetene utlevert på et skriv, uten at noen tar ansvar for at de blir oppfylt. Dyslektikeren Stensrud fikk ingen informasjon om egne rettigheter, og fakultetet begrunnet dette med at de var redde for å tråkke dyslektiske studenter på tærne ved å sende ut denne informasjonen. En undersøkelse gjennomført av Unge Funksjonshemmede i 2012, viste at fire av ti studenter med usynlige vansker var usikre på hvem de skulle oppsøke for tilrettelegging. Like mange svarte at de ikke finner informasjon om hvilke rettigheter de har. Dette er et høyt rop om hjelp til tilrettelegging og informasjon. Gruppen av studenter som behøver hjelp i løpet av studietiden vokser på flere arenaer. Nå er det på tide at utdanningsinstitusjonene finner frem empatien og styrker tilretteleggingstjenestene. De må ha det som kreves for å bevare studenter som ikke vil noe annet enn å studere med verdighet, uten å diskrimineres fordi noe holder dem bak den jevne student.