Høyskole, bli ved din lest

Det finnes få gode grunner for at HiOA bør bli universitet.

Beslutningen er tatt. «Vi blir et universitet», sier Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), i Magasinet denne uka. Mandag sa HiOA at de vil søke om å bli akkreditert som universitet i løpet av våren.

Selv om høyskolen selv ønsker å kunne smykke seg med tittelen universitet, bør noen raskest mulig sette ned foten og si «høyskole, bli ved din lest».

Det er mulig høyskolen lider av et lillebrorkompleks.

Det viktigste HiOA gjør, er å utdanne flinke folk som kan gå rett ut i samfunnsnyttige jobber. Mens universiteter har mer rom for forskning, lengre utdanningsløp og fordypning i fagfelter som ikke alltid gir direkte jobbrelatert kompetanse, er høyskolenes hovedrolle å forberede folk til arbeidslivet. Det er et skille som bør opprettholdes, ikke rives ned. Likevel går de fleste høyskolene med en universitetsdrøm i magen.

Les også: HiOA søker universitetsstatus

For HiOA er ikke den drømmen et nytt påfunn. Den har vært der lenge, men ble satt på vent etter regjeringsskiftet høsten 2013. Universitets- og høyskolestrukturen (UH) skulle nå fryses «inntil effekten av nye universitetsopprettelser er evaluert», som de selv formulerte det i sin regjeringsplattform. To år senere har regjeringa levert sin strukturmelding: Fagmiljøene skal bli større og sterkere, og istedenfor at hvert nes skal ha sin distriktshøyskole, skal Norge få færre, men mer robuste «miljøer med sterke fagprofiler». Veien dit er ikke gjennom at flest mulig skal bite over mest mulig, men at alle gjør det de kan best mulig. Det Høgskolen i Oslo og Akershus kan best, og flere høyskoler med dem, er å levere flinke folk som kan fylle noen av landets viktigste jobber.

HiOAs forfengelighet er underordnet det ene spørsmålet de bør stille seg: «Hvordan sikrer vi at Norge får nok kompetente fagarbeidere?»

Om HiOA blir «Universitetet i Oslo 2», vil det, som rektor Rice trekker fram i ukas Universitas, bli enklere for dem å opprette nye masterstillinger og doktorstillinger. De vil nok få forsket mer og bredere, og det blir kanskje lettere å markedsføre seg selv utenlands. For som Rice påpekte: «University» høres bedre ut på engelsk enn hva «university college» gjør. Men blir morgendagens lærere bedre av det? Nei, det har ingenting å si i det store bildet. HiOAs forfengelighet er underordnet det ene spørsmålet de bør stille seg: «Hvordan sikrer vi at Norge får nok kompetente fagarbeidere?»

For å være litt snille med Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og alle andre som gang på gang understreker hvor viktig det er at UH-sektoren retter seg inn mot det samfunnet trenger, kan de også spørre seg selv: «Hvordan utdanner vi flest mulig lærere, ingeniører og sykepleiere?» Det er i alle fall sikkert at å skifte status fra høyskole til universitet ikke er fasit.

Vi trenger både akademiske grader fra universitetene og profesjonsgrader fra høyskolene. Det er allerede krav om at undervisningen på høyskolene skal være forskningsbaserte. Man må ikke være universitet for å gi studentene oppdatert og riktig kunnskap. Men man må i mange tilfeller være høyskole for å gi dem praktisk erfaring innenfor det yrket de skal ut i. Og her ligger også et av høyskolenes profesjonsutdanningers sterkeste kort, mens universitetene først og fremst gir akademisk trening, gir høyskolene praktisk trening. Og det er langt mer verdifullt for samfunnet at sykepleiere fra dag én er sykepleiere, enn at de har 10 studiepoeng i ex.phil.

Det er mulig høyskolen lider av et «lillebrorkompleks» og tror at gresset er så mye grønnere på plenene på Blindern. Men den beste måten å få friskere gress er ikke ved å anlegge like stor hage som naboen, men gjennom å vanne og luke i den plenen man faktisk har.